Selvsamme dag
i mitt speilbilde
samlet fuglene seg
I selvsamme speil
kastet en kvinne på håret
snudde på hælen
Og i selvsamme øyeblikk
selv i det samme øyeblikk
så jeg to verdener
Selvsamme dag
i mitt speilbilde
samlet fuglene seg
I selvsamme speil
kastet en kvinne på håret
snudde på hælen
Og i selvsamme øyeblikk
selv i det samme øyeblikk
så jeg to verdener
en dyp ralling presser seg frem i den grå beingrinda
en sang om morgen
slik sett er det en utvannet sang
som i form av bønner var
en sang om morgendagen.
Nå må jeg legge meg å sove, skal tidlig opp i morgen, kl. 0600. Klokka er snart midnatt. Hvor lenge er det natt hvis 2400 er midnatt, altså midt på natten? Begynner natten kl. 2100 betyr det at det allerede kl. 0300 er morgen. Nei nå må du legge deg, ikke sitte slik å tøve. Du ter deg som en værsyk løve… nei og nei. Ikke rim også. Om morgenene, om høsten og tidlig vår, og om vinteren, ja bare ikke om sommerene altså, er det rim. I fryseboksen er det rim selv om det er sommer. Har sommer noe med å gjøre at det ikke er rim? Midtsommer er midt på sommeren. Hvorfor heter det ikke midsommer? Når er midsommer. Legge seg å sove, ikke tøve mer. Myggen sliper sitt hvasse spyd, blodet suser i ørene.
i en bunke lapper
en klype sommer
i et liv.
Studietilværelsens uutholdelige letthet
sier de halvstuderte røverne på politikkens podie
aldri nådde vel de dypet.
For en bunke bøker
i en neve måneder
en klype salt
i ens såre liv.
Og vips
hvor sitter jeg så?
etter vindene kom og
blåste vekk trivialitetene,
ble igjen
som skitråkket i april
arr etter dype kutt
kanskje er det
Tolaas sine tvillinger
smerte og skjønnhet,
neglemerker
på menneskets rygg
Du
gikk spor
i meg
spor som renner i hverandre
og som skilles
ubønnhørlig
igjen
og igjen
Gikk du spor i meg
innerst inne
bak slagg
fra den sveiseflamme
som nester våre liv
der hvor
tiden og rommet smelter sammen
til en salt, salt sjø
er kilden
våre øynes røtter næres av
under tidens hårde valse
nok et lite menneske
har troskyldig
grepet dødens knokkelhånd
til livslang gange
nok en salt sjø
skal synge en sang
en urgammel sang
om månen
om solen
om jorden
om livet
og fra mitt øye
drypper en tåre
til ditt ennå grunne
ocean
min tunge
er to sider av samme sak
lumske saliva i
kyss, flate
mot hvelving
timeglasset snus
og du er på hodet
i en slik kon
tekst, slites saliva
mot strandens rullesten
og du er på
mine ord er to
tusen, kyss
mot strand
og timeglasset snus