.appendiks

  • Univers (Sommer 1998)

    Mitt liv er et univers

    tenker jeg
    fordi det er altomfattende
    all væren er væren for meg
    Slik som ditt liv
    er et univers for deg
    Vi møtes kun der våre
    univers streifer hverandre
    Og midt i hvert vårt
    univers fødes et barn
    et nytt univers trer frem
    The Big Bang sier fysikeren
    når et nytt univers blir født
    Et stort under sier metafysikeren
    og grøsser
    et nytt øsekar skal
    øse i verdens tristesse og glede
    I ditt univers vil
    dagene være grå og
    blå slik vinden vil det
    Ditt univers vil vide seg ut
    og bli et vakkert storslått
    univers hvor
    lovene om relasjoner
    står i kjærlighetens formular
    Men ennå er ditt univers
    i rask ekspansjon
    tiden og rommet dannes
    dine lover skapes
    fargene rasler over
    urolige frekvenser
    Om lenge vil ditt univers kjølne av men
    til da
    lev ut din eksplosjon
    husk du er et nyfødt univers.

  • Selvsamme dag (!kontrad.ikt 1998)

    Selvsamme dag
    i mitt speilbilde
    samlet fuglene seg

    I selvsamme speil
    kastet en kvinne på håret
    snudde på hælen

    Og i selvsamme øyeblikk
    selv i det samme øyeblikk
    så jeg to verdener

  • Februarvinterens bryst (!kontrad.ikt 1998)

    Det surkler i februarvinterens bryst

    en dyp ralling presser seg frem i den grå beingrinda

  • Kruset. Kongsberg, natt til 26. oktober, 1997 (1997)

    Når jeg forlater dette sted er det ingen mer til at skue. Til venstre for poeten kan man skimte skogen, barske rue trær «organnisert» med røde og sorte firkantruter tatovert på kroppen. Kanskje er det bare skryt fra late sivilingeniør-romper. Bortenfor de store småskoger åpner livet seg inn i engasjerte småkåte hjerner, hveteåkrer, hvor alt bare er såå stort eller større og blodet flyter klumpvis. Hun kom nett inn i de store småskoger. Pustet lammer lave panner. Og bortenfor flyter den stille, strie gårdsbekk, «det kunne vært lekkert» suser det fra skogen. Det kan synes som alle gårdsbekker er dype. Det er de sjelden. De er alle grunne, kun møkka fra forrige generasjons kyr skaper dette inntrykk, eller var det uttrykk. Det skjeggete ansikt, et Medusa an-sich, man vet farene ved forflyttning av last i rom sjø. Nå går hun, før jeg får tak på hennes karakter – forsvinner hun i sine statisters stank av jord, for himmel var hun, dog hvor rom er ikke også hennes sjø. Skogens voktere er nå gått. Et ensomt gufs av vakker sopp er skutt opp, rimsopp uten skrupler… neppe. Og det står en buet sofa alene, klar til skudd. På toalettet serverer vår cellekamerat oss av sitt indre univers’ herligheter, i syndige gulp. Til høyre for poeten sitter vår ungdoms venner. En norgesmester på ski skyter frem sin knapt skjeggete leppe, elgens hornete hud henger i laser. Svene henger i luften, man burde ha en Morgenbladets kanarifugl i disse ladede gruver. Inn kommer en gest av dumhetens sug, det transcendentalt enkle over en høy sko… håret tunge slikker tunge tepper. Hva ville de vel gjort uten meg?

  • Han åpnet døren til baderommet (1997)

    Han åpnet døren til baderommet. Den var malt en gang med maling som nå skulle flasse av i store grønne og lysere grønne flak. Klinken var i stål, enkel, rundet, med en spiker til stift. Grepet var et rør med et slags krittet stoff. Det var festet med en butt og bred stålskrue i enden. Den var borte. Dørstokken skulle vært borte, den var et helvetes hinder for jævlig ofte. En skulle tro den var laget slik at man kunne bade inne i selve baderommet. Det var jo noen som også gjorde det, og de kunne nok ha gjort det her. Belegget buklet seg mot én. PVC med striebunn – skulle selvfølgelig ikke brukes i bad. Limet råtner i fuktigheten som trenger seg frem og danner gasslommer. Fy faen for en stank. Baderomsplatene på veggene var råtne og porøse halvveis opp. Skjøtene sprikte som svære fitter. Bare mugg og dævelskap sitter i disse veggene, mumlet han for seg selv. Bare faens mugg og dævelskap å se i speilet også. Råtne tannstubber i en sprukken tørrleppet munn. Skjegg fra en uke tilbake, håret tynt og i kjafser, fett og jævlig. Fyllesjuka dundra i huet som et godstog på usveisa skinner. Den en gang så hvite T-skjorta klistet til kroppen, halvfet, øl, skinkefett. Trengte så inderlig en dusj, men vannet kaldt som skjøgepisset du våkner i etter en natt for en gul lapp. Det var for jævlig. Alt sammen var igrunn for jævlig. Hele denne jævla råtne leiligheten, hele dette jævla råtne hundelivet.

  • Høst (1997)

    Sort kaffe synger i min munn

    en sang om morgen
    slik sett er det en utvannet sang
    som i form av bønner var
    en sang om morgendagen.

  • Midnatt (Sommer 1997)

    Nå må jeg legge meg å sove, skal tidlig opp i morgen, kl. 0600. Klokka er snart midnatt. Hvor lenge er det natt hvis 2400 er midnatt, altså midt på natten? Begynner natten kl. 2100 betyr det at det allerede kl. 0300 er morgen. Nei nå må du legge deg, ikke sitte slik å tøve. Du ter deg som en værsyk løve… nei og nei. Ikke rim også. Om morgenene, om høsten og tidlig vår, og om vinteren, ja bare ikke om sommerene altså, er det rim. I fryseboksen er det rim selv om det er sommer. Har sommer noe med å gjøre at det ikke er rim? Midtsommer er midt på sommeren. Hvorfor heter det ikke midsommer? Når er midsommer. Legge seg å sove, ikke tøve mer. Myggen sliper sitt hvasse spyd, blodet suser i ørene.

  • For en neve uker (Sommer 1997)

    En neve uker

    i en bunke lapper
    en klype sommer
    i et liv.

    Studietilværelsens uutholdelige letthet
    sier de halvstuderte røverne på politikkens podie
    aldri nådde vel de dypet.

    For en bunke bøker
    i en neve måneder
    en klype salt
    i ens såre liv.

    Og vips
    hvor sitter jeg så?

  • 23.02.97 – 02.03.97, Bjørkebo (1997)

    Du gikk spor i meg som,

    etter vindene kom og
    blåste vekk trivialitetene,
    ble igjen
    som skitråkket i april
    arr etter dype kutt
    kanskje er det
    Tolaas sine tvillinger
    smerte og skjønnhet,
    neglemerker
    på menneskets rygg

    Du
    gikk spor
    i meg
    spor som renner i hverandre
    og som skilles
    ubønnhørlig
    igjen
    og igjen

    Gikk du spor i meg

  • Til et barn (Nydikt 1996)

    innerst inne
    bak slagg
    fra den sveiseflamme
    som nester våre liv

    der hvor
    tiden og rommet smelter sammen
    til en salt, salt sjø

    er kilden
    våre øynes røtter næres av
    under tidens hårde valse

    nok et lite menneske
    har troskyldig
    grepet dødens knokkelhånd
    til livslang gange

    nok en salt sjø
    skal synge en sang
    en urgammel sang
    om månen
    om solen
    om jorden
    om livet

    og fra mitt øye
    drypper en tåre
    til ditt ennå grunne
    ocean