Når jeg forlater dette sted er det ingen mer til at skue. Til venstre for poeten kan man skimte skogen, barske rue trær «organnisert» med røde og sorte firkantruter tatovert på kroppen. Kanskje er det bare skryt fra late sivilingeniør-romper. Bortenfor de store småskoger åpner livet seg inn i engasjerte småkåte hjerner, hveteåkrer, hvor alt bare er såå stort eller større og blodet flyter klumpvis. Hun kom nett inn i de store småskoger. Pustet lammer lave panner. Og bortenfor flyter den stille, strie gårdsbekk, «det kunne vært lekkert» suser det fra skogen. Det kan synes som alle gårdsbekker er dype. Det er de sjelden. De er alle grunne, kun møkka fra forrige generasjons kyr skaper dette inntrykk, eller var det uttrykk. Det skjeggete ansikt, et Medusa an-sich, man vet farene ved forflyttning av last i rom sjø. Nå går hun, før jeg får tak på hennes karakter – forsvinner hun i sine statisters stank av jord, for himmel var hun, dog hvor rom er ikke også hennes sjø. Skogens voktere er nå gått. Et ensomt gufs av vakker sopp er skutt opp, rimsopp uten skrupler… neppe. Og det står en buet sofa alene, klar til skudd. På toalettet serverer vår cellekamerat oss av sitt indre univers’ herligheter, i syndige gulp. Til høyre for poeten sitter vår ungdoms venner. En norgesmester på ski skyter frem sin knapt skjeggete leppe, elgens hornete hud henger i laser. Svene henger i luften, man burde ha en Morgenbladets kanarifugl i disse ladede gruver. Inn kommer en gest av dumhetens sug, det transcendentalt enkle over en høy sko… håret tunge slikker tunge tepper. Hva ville de vel gjort uten meg?
Kategorier