Kategori: Kortprosa

De jævlene tok akkurat strømmen frem til midnatt; jeg ligger spastisk med feber i senga og venter på at de utenomjordiske skal komme og ta prøver av meg. Også jeg som endelig virkelig skulle skjønne dybden i barne-tv! Faen.

Det er så mye jeg skulle fortalt deg; så mye jeg vil høre du si; men det er liksom som et korallrev mellom oss ved lavvann.
Men når havet flør og vi ser hverandre, så taler ordene som ikke kan sies; fisker og anemoner spiser seg tilfredse på revet; og vi vet begge hva som blir sagt.
Det er som en stilltiende forståelse mellom oss på tvers av femti år levd liv og hverdagslig virkelighet; og denne forståelsen trenger ingen velformede setninger, intet nikk med hodet; bare et varmt blikk; et aksepterende og gjenkjennende blikk; et blikk jeg har fått av deg hele livet og som jeg er deg evig takknemlig. Takk kjære bestemor.

Hvordan kunne dere gi meg livet vel vitende om min fremtidige død? Hvordan kunne dere kaste meg ut i noe dere visste jeg ikke ville makte å overleve? Hvordan kunne dere gi meg denne vanvittige oppgaven?

Dere var unge og naive. Dere mente dere ville leve evig, og deres barn med dere. Men dere er i ferd med å ta feil. Og jeg vet det plager dere. Men det er ikke deres Frankenstein som uroer dere, det er deres egen forgjengelighet. Hvordan kunne dere vite at dere skapte et monster hvis liv var dømt til plaget vandring blant is og øde?

Allerede som femåring plaget døden meg til svettetokter i natten. Jeg lå der alene i køyen med min yngre bror under meg. Om vinteren kunne jeg plassere fotebladene på den ovnsvarme brannveggen. Den trøstet meg. Den knyttet meg an til en delt virkelighet. En virkelighet jeg siden alltid har måttet søke, gjenoppdage daglig, kjempe for å klynge meg fast til. For mange er virkeligheten noe gitt. For noen er virkeligheten noe man må kjempe for.

Ennå i dag hogger plutselig døden seg fast i meg når jeg ligger i min seng. Svetten kommer instant. Hendene føres som i transe til hodet og kroppen faller spastisk inn i fosterstilling, som om løsningen er å krype tilbake til livets underlige og myke opprinnelse, min mors skjød.

Logikken og rasjonaliteten har ikke en sjanse i en slik livskrampe. Hvorfor frykter jeg så inderlig dødens uendelighet? Den føles ikke. Jeg er borte for bestandig, men bestandigheten vil ikke på noen måte føles som dens forgjenger forgjengeligheten. Hvorfor forbanner jeg ikke evigheten før min fødsel, på samme måte som jeg forbanner evigheten etter min død?

Løsningen ligger selvsagt der i fremtiden. Men jeg tilgir dere som ga meg livet. Det er en voldsom og alvorlig gave dere ga meg som jeg etter beste evne forvalter. Mine gener har gjort dette før, men jeg er en klønete nybegynner, så ikke døm meg for hardt for mine feilgrep.

Du snakket om form og stoff ditt svin. Du var av de gode svin, men du var av et svinsk stoff. Eller var det form? Er svinaktighet en stofflig eller formal egenskap? Hvis du rett og slett var et svin ville du ha både stofflige og formale egenskaper sammenfallende med et svin. Og et svin i ordets rette forstand var du vel neppe.

Anta at du var av et svinsk stoff. Ville alt ditt svinske stoff fylle et helt svin? Hvor mange av dine fibere måtte være svinske for din svinskhet? Kunne du være av et svinsk stoff uten at din form var svinsk?

Hvis din form var svinsk, ville ditt stoff nødvendigvis være svinsk? Hvilket fravær av mening gir ikke ordene: hvor mye av din form? Form er ikke mengde som stoff. Hvor mye stoff utgjør en form? Hvor mye av ditt stoff ville måtte være svinsk for at du skulle ha en svinsk form?

Klovene dine gjør deg uegnet til å gripe. Ditt svinske liv foregår der i din forms svinesti. Sjelden eller aldri hever du ditt gryntne fjes mot himmelen og dine forfedres visdom. Dine ører henger deg i ansiktet, men du hører ikke med dem. Alt du bruker ditt vidunderlige apparat til er å oppdage fare og glede. Din lyserøde kropp rykker til ved den minste lyd, som om du løper på en streng hvis holdbarhet ikke er dokumentert. Du kommer som i livet til å velte deg i ditt eget avfall også på din dødsdag. Det kan være en tirsdag, kanskje en onsdag, hvis du er heldig er det kanskje en lørdag.

– Natten er ennå ung, sier jeg.
– Natten har aldri vært eldre, sier jeg. Dette er den eldste natten som har vært, og det er vår natt.
– Men gir det egentlig noen mening? Er denne nattens begrep bare nok en natt i nettenes historikk? Er denne nattens blodslinje bare én av mange nattlige blodslinjer?
– Hva betyr dette for meg? Av alle mulige netter er vel neppe dette verken den beste eller eneste av sitt slag? Sitter det noen med en annen natt, hvis forfedre er andre netter enn min natts, og tenker nett det samme?
– Dette er årets siste natt, sier jeg.
– Vel, ikke engang her er du presis, sier jeg.
– Nattens egenskaper er ikke nødvendigvis de samme. Vår natt har én måne og stjerner.
– Vår natt? Det kan være at din natt er slik, men min er skyggefull og lite lystig.
– La oss ikke blande subjektivitetens snørr og objektivitetens barter her min venn. Ser du da ikke Månen og Melkeveien?
– Er nå denne nattens objektive egenskaper så interessante? Er nå ikke subjektivitetens glitter og tåke verdt å henge på stjernehimmelen, snarere enn denne evinnelige månen vi alle har hengende der?
– Hvis du har nattens egenskaper så i din hule hånd, finnes natten du sover i utenfor dine drømmer? Og hvems natt er det som har måne når du ser skygge?
– Jeg er kun budbringer og katalysator. Natten har alle sine egenskaper intakt. Det er opp til deg å hente dem ut.
– Har så natten alle egenskaper? Eller er det slik at natten gir beskjed når en egenskap attribueres feil?
– Det vil du se.
– God natt, sier jeg.
– God natt, sier jeg.

Jeg kunne tenke meg å gråte helt til koret kom.

Jeg feirer det nye året med tannpuss og Carpathian Forest. Som seg hør og bør.

Man må lage et sted til sitt. Man må ville et sted til sitt. Jeg vil dette stedet til mitt. Dette skal være mitt sted. Dette stedet langs dette vannet. Dette stedet, denne slagmarken. Et sedvanlig slag om verdier. Dyrene. Insektene. Intet menneske gikk tapt. Maurtuene er tomme hus med lemmene for. Det var vinduer og levd liv vi aldri vil kunne, det var sprekker, avlukker og steder vi aldri vil kunne, forstå, oppleve. Nå sitter jeg her, på randen av dette avvigslede habitat.

Jeg røver fra levningene. Jeg brenner en flamme for ikke å glemme, s, de døde danser i glørne fra fortæringen. Jeg holder meg varm på rester og minner. Jeg reder marken for gjenoppstandelse. Bak meg, i mørket, der ligger livet på lur, der livet ligger på lur. Om litt skal det gli opprømt og ferskt gjennom råtten snø og forrige generasjons slagg.

En fin hinne av is legger seg på vann jeg har berettiget meg. Eller vannet selv legger seg en hinne. En hinne av vannet selv. Vannet hinner seg. Det danner seg snerk på vannet mitt. Du lurer på hvorfor jeg sitter her ute i skogen en lørdagskveld, og gjør et sted til mitt mens vannet danner snerk?

Av helt andre grunner, kunne man tenke seg, enn de som gjør at jeg sitter bøyd foran arbeidet resten av uken. Jeg er jo ærgjerrig. Jeg vil skape, men. Det ryker fra koppen med kaffe foran bålet. Det ryker fra koppen med kaffe i kaffemaskinens nisje. Den første slurken på morgenen.

Den siste koppen på ettermiddagen. Radioen er aldri så krystallklar som her, nå. Jeg spiser. Jeg ser matens metalliske skall lyse rødt mellom karbonet. Alt fortæres. Forsvinner fra sin opprinnelige form. Denne formen som er akkurat meg skal aldri mer kjempe med, mot, sin eksistens. Den skal forsvinne med meg. Jeg veier livet mitt hver dag.

Jeg finner det for lett. Jeg fester et lodd her og et lodd der, og setter det i spinn igjen. Hurtigere og hurtigere spinner jeg rundt. Loddene slynges av. Jeg går i kast rundt min egen akse. Arbeidet fortærer meg. Jeg må bremse, s. Jeg drar til fjells, ut i skogen. Naturen holder meg.

Skogen vokter meg. Stjernene drømmer meg med seg. Jeg reiser ut i rommet. Jeg synker ned i månens lune, a. Jeg spinner sakte med stor masse. Novembernatten trøster min form. Kommet, bli, av stoff, til stoff. Jeg er en isbryter. Is av, is på.

Bibliografi:
Apatiens vesen, Oslo: Universalforlaget, 1999
Hvordan leve med apati – en innføring, Oslo: Bokfinken forlag, 1999
Apatisk på arbeidsplassen – hvordan leve med fordommene, Oslo: Bokfinken forlag, 2000
Apati i sex og samliv – hvordan få underlivet til å leve sitt eget liv, Oslo: Hjemmet forlag, 2001

Jeg har en bil. Ja jeg
har en bil. Og den vil
meg noe. Den vil meg
noe jeg ikke liker. Den
kommer gjerne med regnet,
eller med dårlig tid, eller
en annen dag det ikke passer
så jævlig bra, også vil den
meg noe. Men jeg vil den
ikke noe, bare litt
vondt da kanskje, en dag
den ikke vil meg noe,
men den vil meg nesten
alltid noe, og da må jeg
jo beherske meg. For den
står i ledetog med makter
jeg ikke rår over. Jeg hater
bilen min, men jeg tør ikke
selge den, for den finner vel
på noe faenskap.

Suset fra hjulene, suget fra dekkenes krafsing i snøslaps og myk sand. Vindenes veier rundt ansikt, armer og overkropp. Følelsen av lårene som solide furulegger i taktfast press mot underlaget. Den løvløse skogen som haster forbi, myrene, vannene og den truende fjellryggen på venstre side. På høyre, fjellets rolige hevede brystkasse. Det fuktig åndedraget som ligger sløret over myrene og langs fjellsiden. Det er da landskapet åpner seg opp ved et vann jeg ser meg selv sitte på den andre siden av vannet. Med et bål knitrende foran, og først med ryggen til. Rolig ser jeg ryggen heve seg under takten av kniven som kaster fliser vekk fra sin skarpslipte egg inn i varmen. Skuldrene trekker seg opp da noen fryktelige brøl kastes mot den nedadgånende sol og grantrærnes påtagelige dødsmine. Det er som en mann i nød roper. Dypt, hest, fortvilet, som i dødsangst. Jeg vet at jeg vil møte disse skumringens demoner med sine hese ville rop og fanatisk kimende følgesvenner mot halsen. For de er på min side av vannet, mens jeg selv sitter med ryggen til på andre siden. Og i det jeg føler det kalde gufset av tonn med frustrert maskulinitet og brutal kraft stryke forbi ser jeg skikkelsen på andre siden snu seg rundt i tide til å se et par av beistene hive seg ned fra veien på den andre siden til vannbredden, mens grener og mindre trær brister i et univers ikke tilgjengelig for disse skumringens utsendte. De river av og tygger grådig og fraværende i seg store partier saftig gress og vannplanter, mens jeg på den andre siden blir vár hva som vil kunne skje. Snart er natten her, og noe ønske om å bli trampet i hjel av ubarmhjertige klover har jeg ikke.

Jeg forlater meg selv stående på den andre siden av det lille skogsvannet, langt inne i de mørke, dystre granskogene på Ringerike. På en reise inn i mine egne angsters skog, for å rydde en glenne der jeg kunne trives. Det lyktes meg. Det har allikevel ikke vært mer enn et glimt. Et hastig blikk fra øyekroken i full fart videre innover fjellet. Kroppen fungerer optimalt selv om forkjølelsen har revet og slitt i den i flere måneder av og på. Halsen er tett, men følelsen av vannsprut fra dekkene og vinden i ansiktet, og den gode varmen over ryggen svekker det inntrykket.