Måned: juli 1999

Lyset skjærer
dype furer
i øyeeplene mine
og i den toneløse
natten
puster jeg
som en fisk

Kamufler ditt sinn
skogen er tett

Hadde vi bare
inngått en pakt
sa du
ville du ikke
måttet drepe meg

Man skulle tro
at blodets bånd holdt
sa du

Mitt regn
er ditt regn
sa jeg
og vred kniven i såret

Jeg er venn
med det grønne
blikket
din klang fyller
mine lunger
ditt reflekterte lys
finner hjem i meg
din glohete pust
slår meg til jorden
dine spark
er som det spake hulk
fra meteorregn

Men en tid
når ditt grønne blikk
fanges av nattens sønner
skal jeg legge
min panne
mot deg
og slik
skal våre dager
ende

Øyelokkene skraper
slik man skreller
en løks ytterste skall
og slik man kommer til
å rive av løkens
tynneste hinne
klyper jeg
øyeeplets hud
mellom tommel
og pekefinger
og blottlegger iris

Jeg skyver min
avspiste blyant
inn i sjelens dør
og min mor Erato
gir meg lyset
varm sæd faller
til jorden

disse menneskene
varm asfalt
trekker bilene med seg
i jevne tak
larmen biter seg fast
i ørene
solen trekker bladene
ut av trærne
stive etter vinterens dvale
stritter de imot
men hva er det som
trekker menneskene
ut av de lune
sengene
hjemmene
er der noen ute etter oss

Meningen
vi skal rævkjøres
av meningen
den trekker oss ut av
vår organiske kompost
og lar oss stå til rette
i det skarpe lyset
mens den pumper oss fulle
av betydning og
slitte forestillinger

Det kalde stålet
tærer organismen
vi vinkes frem i køen