Nybegynner (The Creative Eye: Growth, 2009)

Hvordan kunne dere gi meg livet vel vitende om min fremtidige død? Hvordan kunne dere kaste meg ut i noe dere visste jeg ikke ville makte å overleve? Hvordan kunne dere gi meg denne vanvittige oppgaven?

Dere var unge og naive. Dere mente dere ville leve evig, og deres barn med dere. Men dere er i ferd med å ta feil. Og jeg vet det plager dere. Men det er ikke deres Frankenstein som uroer dere, det er deres egen forgjengelighet. Hvordan kunne dere vite at dere skapte et monster hvis liv var dømt til plaget vandring blant is og øde?

Allerede som femåring plaget døden meg til svettetokter i natten. Jeg lå der alene i køyen med min yngre bror under meg. Om vinteren kunne jeg plassere fotebladene på den ovnsvarme brannveggen. Den trøstet meg. Den knyttet meg an til en delt virkelighet. En virkelighet jeg siden alltid har måttet søke, gjenoppdage daglig, kjempe for å klynge meg fast til. For mange er virkeligheten noe gitt. For noen er virkeligheten noe man må kjempe for.

Ennå i dag hogger plutselig døden seg fast i meg når jeg ligger i min seng. Svetten kommer instant. Hendene føres som i transe til hodet og kroppen faller spastisk inn i fosterstilling, som om løsningen er å krype tilbake til livets underlige og myke opprinnelse, min mors skjød.

Logikken og rasjonaliteten har ikke en sjanse i en slik livskrampe. Hvorfor frykter jeg så inderlig dødens uendelighet? Den føles ikke. Jeg er borte for bestandig, men bestandigheten vil ikke på noen måte føles som dens forgjenger forgjengeligheten. Hvorfor forbanner jeg ikke evigheten før min fødsel, på samme måte som jeg forbanner evigheten etter min død?

Løsningen ligger selvsagt der i fremtiden. Men jeg tilgir dere som ga meg livet. Det er en voldsom og alvorlig gave dere ga meg som jeg etter beste evne forvalter. Mine gener har gjort dette før, men jeg er en klønete nybegynner, så ikke døm meg for hardt for mine feilgrep.