Innrettighet (The Creative Eye: Shape, 2008)

– Natten er ennå ung, sier jeg.
– Natten har aldri vært eldre, sier jeg. Dette er den eldste natten som har vært, og det er vår natt.
– Men gir det egentlig noen mening? Er denne nattens begrep bare nok en natt i nettenes historikk? Er denne nattens blodslinje bare én av mange nattlige blodslinjer?
– Hva betyr dette for meg? Av alle mulige netter er vel neppe dette verken den beste eller eneste av sitt slag? Sitter det noen med en annen natt, hvis forfedre er andre netter enn min natts, og tenker nett det samme?
– Dette er årets siste natt, sier jeg.
– Vel, ikke engang her er du presis, sier jeg.
– Nattens egenskaper er ikke nødvendigvis de samme. Vår natt har én måne og stjerner.
– Vår natt? Det kan være at din natt er slik, men min er skyggefull og lite lystig.
– La oss ikke blande subjektivitetens snørr og objektivitetens barter her min venn. Ser du da ikke Månen og Melkeveien?
– Er nå denne nattens objektive egenskaper så interessante? Er nå ikke subjektivitetens glitter og tåke verdt å henge på stjernehimmelen, snarere enn denne evinnelige månen vi alle har hengende der?
– Hvis du har nattens egenskaper så i din hule hånd, finnes natten du sover i utenfor dine drømmer? Og hvems natt er det som har måne når du ser skygge?
– Jeg er kun budbringer og katalysator. Natten har alle sine egenskaper intakt. Det er opp til deg å hente dem ut.
– Har så natten alle egenskaper? Eller er det slik at natten gir beskjed når en egenskap attribueres feil?
– Det vil du se.
– God natt, sier jeg.
– God natt, sier jeg.

Jeg kunne tenke meg å gråte helt til koret kom.

Jeg feirer det nye året med tannpuss og Carpathian Forest. Som seg hør og bør.