Skog, fjell (1999)

Suset fra hjulene, suget fra dekkenes krafsing i snøslaps og myk sand. Vindenes veier rundt ansikt, armer og overkropp. Følelsen av lårene som solide furulegger i taktfast press mot underlaget. Den løvløse skogen som haster forbi, myrene, vannene og den truende fjellryggen på venstre side. På høyre, fjellets rolige hevede brystkasse. Det fuktig åndedraget som ligger sløret over myrene og langs fjellsiden. Det er da landskapet åpner seg opp ved et vann jeg ser meg selv sitte på den andre siden av vannet. Med et bål knitrende foran, og først med ryggen til. Rolig ser jeg ryggen heve seg under takten av kniven som kaster fliser vekk fra sin skarpslipte egg inn i varmen. Skuldrene trekker seg opp da noen fryktelige brøl kastes mot den nedadgånende sol og grantrærnes påtagelige dødsmine. Det er som en mann i nød roper. Dypt, hest, fortvilet, som i dødsangst. Jeg vet at jeg vil møte disse skumringens demoner med sine hese ville rop og fanatisk kimende følgesvenner mot halsen. For de er på min side av vannet, mens jeg selv sitter med ryggen til på andre siden. Og i det jeg føler det kalde gufset av tonn med frustrert maskulinitet og brutal kraft stryke forbi ser jeg skikkelsen på andre siden snu seg rundt i tide til å se et par av beistene hive seg ned fra veien på den andre siden til vannbredden, mens grener og mindre trær brister i et univers ikke tilgjengelig for disse skumringens utsendte. De river av og tygger grådig og fraværende i seg store partier saftig gress og vannplanter, mens jeg på den andre siden blir vár hva som vil kunne skje. Snart er natten her, og noe ønske om å bli trampet i hjel av ubarmhjertige klover har jeg ikke.

Jeg forlater meg selv stående på den andre siden av det lille skogsvannet, langt inne i de mørke, dystre granskogene på Ringerike. På en reise inn i mine egne angsters skog, for å rydde en glenne der jeg kunne trives. Det lyktes meg. Det har allikevel ikke vært mer enn et glimt. Et hastig blikk fra øyekroken i full fart videre innover fjellet. Kroppen fungerer optimalt selv om forkjølelsen har revet og slitt i den i flere måneder av og på. Halsen er tett, men følelsen av vannsprut fra dekkene og vinden i ansiktet, og den gode varmen over ryggen svekker det inntrykket.