Slåpeholmen (1993)

ute på den lille holme

står et ydmykt hus
– skrevet inn i måkenes hese sang
– og i dønningers mektige sus

i land med tung bør
slåpene
hvisker en vindens ode
sanden er tolk
mellom fot og klode
– her kommer folk
– her kommer folk

intet kan du vite
om suget i mitt bryst
når igjen mine vade-våte føtter
entrer dine av sommer duftende løfter
– og lykkelig er det
at det ikke er noen narsisse
som rank og kald
står i selv-vitens geledd
– men deg du enkle kledd
så tyst

for ikke et pust har her vært siden sist
og din blyghet dunker hjertebløtt i
stillhetens amnesti
og fluer med svinnende håp stiger
i mot og i ork
korer sin summende hilsen
– her kommer folk
– her kommer folk

solens trillende vink
varme
natt
måne
og stjernenes skinn
morildens fluoriserte blink
mørket
lyset
i kamp
om din gunsts vinn
– alt tar du med deg inn
– og gjør din sfære så stinn
av denne årstids skylette symfoni