Jeg er venn
med det grønne
blikket
din klang fyller
mine lunger
ditt reflekterte lys
finner hjem i meg
din glohete pust
slår meg til jorden
dine spark
er som det spake hulk
fra meteorregn
Men en tid
når ditt grønne blikk
fanges av nattens sønner
skal jeg legge
min panne
mot deg
og slik
skal våre dager
ende
Øyelokkene skraper
slik man skreller
en løks ytterste skall
og slik man kommer til
å rive av løkens
tynneste hinne
klyper jeg
øyeeplets hud
mellom tommel
og pekefinger
og blottlegger iris
Jeg skyver min
avspiste blyant
inn i sjelens dør
og min mor Erato
gir meg lyset
varm sæd faller
til jorden
disse menneskene
varm asfalt
trekker bilene med seg
i jevne tak
larmen biter seg fast
i ørene
solen trekker bladene
ut av trærne
stive etter vinterens dvale
stritter de imot
men hva er det som
trekker menneskene
ut av de lune
sengene
hjemmene
er der noen ute etter oss
Meningen
vi skal rævkjøres
av meningen
den trekker oss ut av
vår organiske kompost
og lar oss stå til rette
i det skarpe lyset
mens den pumper oss fulle
av betydning og
slitte forestillinger
Det kalde stålet
tærer organismen
vi vinkes frem i køen
Både mine kvinner og mine venner
har en felles funksjon
de holder begge angsten unna
Fordelen med kvinner er
at de gjør det om natten også
Har du nå sluppet taket
du som trakk mine årer utenpå
du som kvesset min hud
har du nå latt meg forvitre
har du nå latt meg svinne hen
imot
Hvorfor lot du meg slippe til
med angstens meisel
du lot meg reforme i glatt granitt
og hvor jeg heller ville latt deg
la meg svette av glødende sten
og hvor jeg nå heller ville latt din
villhet fråde i forrevne viker
Den villhet som ingen forvitren
kan fange
fanget jeg
og fangen
det er jeg
Suset fra hjulene, suget fra dekkenes krafsing i snøslaps og myk sand. Vindenes veier rundt ansikt, armer og overkropp. Følelsen av lårene som solide furulegger i taktfast press mot underlaget. Den løvløse skogen som haster forbi, myrene, vannene og den truende fjellryggen på venstre side. På høyre, fjellets rolige hevede brystkasse. Det fuktig åndedraget som ligger sløret over myrene og langs fjellsiden. Det er da landskapet åpner seg opp ved et vann jeg ser meg selv sitte på den andre siden av vannet. Med et bål knitrende foran, og først med ryggen til. Rolig ser jeg ryggen heve seg under takten av kniven som kaster fliser vekk fra sin skarpslipte egg inn i varmen. Skuldrene trekker seg opp da noen fryktelige brøl kastes mot den nedadgånende sol og grantrærnes påtagelige dødsmine. Det er som en mann i nød roper. Dypt, hest, fortvilet, som i dødsangst. Jeg vet at jeg vil møte disse skumringens demoner med sine hese ville rop og fanatisk kimende følgesvenner mot halsen. For de er på min side av vannet, mens jeg selv sitter med ryggen til på andre siden. Og i det jeg føler det kalde gufset av tonn med frustrert maskulinitet og brutal kraft stryke forbi ser jeg skikkelsen på andre siden snu seg rundt i tide til å se et par av beistene hive seg ned fra veien på den andre siden til vannbredden, mens grener og mindre trær brister i et univers ikke tilgjengelig for disse skumringens utsendte. De river av og tygger grådig og fraværende i seg store partier saftig gress og vannplanter, mens jeg på den andre siden blir vár hva som vil kunne skje. Snart er natten her, og noe ønske om å bli trampet i hjel av ubarmhjertige klover har jeg ikke.
Jeg forlater meg selv stående på den andre siden av det lille skogsvannet, langt inne i de mørke, dystre granskogene på Ringerike. På en reise inn i mine egne angsters skog, for å rydde en glenne der jeg kunne trives. Det lyktes meg. Det har allikevel ikke vært mer enn et glimt. Et hastig blikk fra øyekroken i full fart videre innover fjellet. Kroppen fungerer optimalt selv om forkjølelsen har revet og slitt i den i flere måneder av og på. Halsen er tett, men følelsen av vannsprut fra dekkene og vinden i ansiktet, og den gode varmen over ryggen svekker det inntrykket.
Jeg forbanner den dag jeg fødte deg
jeg rusler i bare sokker
alle vet noe om meg
du er der fremme
jeg gleder meg til årstidene
kjøkkenet er blankt
du var liten bak veggen
Jeg vet det er et sted som er K-land
som er mitt land, hvor det er rolig
Slagene fra vinterens hvite stokker
har stilnet
lemlestet og støl
stolprer den brune kropp
seg opp
og trekker stolt
i sin grønne drakt
Jeg piller fraværende
flagrende bark
av en ung bjørk
Det står et stort dyr
der ute å pruster
i natten
ventende
jeg trekker benene opptil meg
og håper jeg våkner
et annet sted
I dag flettet ditt mørke hår deg
I dag sprang dine ben bort deg
I dag skrek din munn deg
I dag gråt dine øyne deg