.appendiks

Han satte seg opp i stolen. De tynne fingerne, trukket med et fint blekt lag av hud, kloret seg fast til armelenet under denne lille kraftanstrengelse. Hans blikk streifet det dimmede lysstoffrørlyset med sitt kalde skinn fordekt av en myknende orange. Rommet var mørkt av natt og tunge gardiner. Gulvet var dekket av porøse mørke tepper holdt nede av tunge møbler av stål og silikonskinn. Stolen han satt i regulerte jevnt varmeforskjellen som ble av hans bevegelse. Den tettsittende genseren hans holdt porene åpne et lite sekund på de steder hvor hans vevre kropp hadde presset mot stolen, før den lukket de. Varme- og fuktighetsbalansen var nå gjenopprettet. Buksene utførte de samme umerkelige justeringer.

Han hadde hatt en visjon den gangen, et syn. Han så seg selv oppslukes av det myke og kalde mørket; uendeligheten av vått intet. Han så seg selv som av en annen kjempe den dødskamp han kjempet mot lyset fra lyset. Lemmene strukket ut i søken etter luft; armene frem, benene vilt kavende og kroppen forvridd og seg speilende i ansiktet med dødsminen, angsten, forbitrelsen og forbannelsen om at dette skulle han klare. Litt til tenkte han. Litt til. Så fikk han se skyggene av alle de andre tre frem. Alle med målrettet dødsangst i blikket; alle forbannet søkende etter lyset fra lyset; alle oppslukt av det klamme mørket. Han så det som i et glimt før han utmattet våknet av det riktige lyset spettet med kroppslig oppgulp. Dette synet skulle stå klart frem for ham i alle de årene som fulgte. Det skulle fratas bevegelsen, og bare det stivnede bildet, det fastbrente inntrykket på netthinnen skulle finne veien til hans drømmer, minner og senere syn. Det ble for ham et symbol.