– Natten er ennå ung, sier jeg.
– Natten har aldri vært eldre, sier jeg. Dette er den eldste natten som har vært, og det er vår natt.
– Men gir det egentlig noen mening? Er denne nattens begrep bare nok en natt i nettenes historikk? Er denne nattens blodslinje bare én av mange nattlige blodslinjer?
– Hva betyr dette for meg? Av alle mulige netter er vel neppe dette verken den beste eller eneste av sitt slag? Sitter det noen med en annen natt, hvis forfedre er andre netter enn min natts, og tenker nett det samme?
– Dette er årets siste natt, sier jeg.
– Vel, ikke engang her er du presis, sier jeg.
– Nattens egenskaper er ikke nødvendigvis de samme. Vår natt har én måne og stjerner.
– Vår natt? Det kan være at din natt er slik, men min er skyggefull og lite lystig.
– La oss ikke blande subjektivitetens snørr og objektivitetens barter her min venn. Ser du da ikke Månen og Melkeveien?
– Er nå denne nattens objektive egenskaper så interessante? Er nå ikke subjektivitetens glitter og tåke verdt å henge på stjernehimmelen, snarere enn denne evinnelige månen vi alle har hengende der?
– Hvis du har nattens egenskaper så i din hule hånd, finnes natten du sover i utenfor dine drømmer? Og hvems natt er det som har måne når du ser skygge?
– Jeg er kun budbringer og katalysator. Natten har alle sine egenskaper intakt. Det er opp til deg å hente dem ut.
– Har så natten alle egenskaper? Eller er det slik at natten gir beskjed når en egenskap attribueres feil?
– Det vil du se.
– God natt, sier jeg.
– God natt, sier jeg.

Jeg kunne tenke meg å gråte helt til koret kom.

Jeg feirer det nye året med tannpuss og Carpathian Forest. Som seg hør og bør.

Man må lage et sted til sitt. Man må ville et sted til sitt. Jeg vil dette stedet til mitt. Dette skal være mitt sted. Dette stedet langs dette vannet. Dette stedet, denne slagmarken. Et sedvanlig slag om verdier. Dyrene. Insektene. Intet menneske gikk tapt. Maurtuene er tomme hus med lemmene for. Det var vinduer og levd liv vi aldri vil kunne, det var sprekker, avlukker og steder vi aldri vil kunne, forstå, oppleve. Nå sitter jeg her, på randen av dette avvigslede habitat.

Jeg røver fra levningene. Jeg brenner en flamme for ikke å glemme, s, de døde danser i glørne fra fortæringen. Jeg holder meg varm på rester og minner. Jeg reder marken for gjenoppstandelse. Bak meg, i mørket, der ligger livet på lur, der livet ligger på lur. Om litt skal det gli opprømt og ferskt gjennom råtten snø og forrige generasjons slagg.

En fin hinne av is legger seg på vann jeg har berettiget meg. Eller vannet selv legger seg en hinne. En hinne av vannet selv. Vannet hinner seg. Det danner seg snerk på vannet mitt. Du lurer på hvorfor jeg sitter her ute i skogen en lørdagskveld, og gjør et sted til mitt mens vannet danner snerk?

Av helt andre grunner, kunne man tenke seg, enn de som gjør at jeg sitter bøyd foran arbeidet resten av uken. Jeg er jo ærgjerrig. Jeg vil skape, men. Det ryker fra koppen med kaffe foran bålet. Det ryker fra koppen med kaffe i kaffemaskinens nisje. Den første slurken på morgenen.

Den siste koppen på ettermiddagen. Radioen er aldri så krystallklar som her, nå. Jeg spiser. Jeg ser matens metalliske skall lyse rødt mellom karbonet. Alt fortæres. Forsvinner fra sin opprinnelige form. Denne formen som er akkurat meg skal aldri mer kjempe med, mot, sin eksistens. Den skal forsvinne med meg. Jeg veier livet mitt hver dag.

Jeg finner det for lett. Jeg fester et lodd her og et lodd der, og setter det i spinn igjen. Hurtigere og hurtigere spinner jeg rundt. Loddene slynges av. Jeg går i kast rundt min egen akse. Arbeidet fortærer meg. Jeg må bremse, s. Jeg drar til fjells, ut i skogen. Naturen holder meg.

Skogen vokter meg. Stjernene drømmer meg med seg. Jeg reiser ut i rommet. Jeg synker ned i månens lune, a. Jeg spinner sakte med stor masse. Novembernatten trøster min form. Kommet, bli, av stoff, til stoff. Jeg er en isbryter. Is av, is på.