Det er så mye jeg skulle fortalt deg; så mye jeg vil høre du si; men det er liksom som et korallrev mellom oss ved lavvann.
Men når havet flør og vi ser hverandre, så taler ordene som ikke kan sies; fisker og anemoner spiser seg tilfredse på revet; og vi vet begge hva som blir sagt.
Det er som en stilltiende forståelse mellom oss på tvers av femti år levd liv og hverdagslig virkelighet; og denne forståelsen trenger ingen velformede setninger, intet nikk med hodet; bare et varmt blikk; et aksepterende og gjenkjennende blikk; et blikk jeg har fått av deg hele livet og som jeg er deg evig takknemlig. Takk kjære bestemor.

Hvordan kunne dere gi meg livet vel vitende om min fremtidige død? Hvordan kunne dere kaste meg ut i noe dere visste jeg ikke ville makte å overleve? Hvordan kunne dere gi meg denne vanvittige oppgaven?

Dere var unge og naive. Dere mente dere ville leve evig, og deres barn med dere. Men dere er i ferd med å ta feil. Og jeg vet det plager dere. Men det er ikke deres Frankenstein som uroer dere, det er deres egen forgjengelighet. Hvordan kunne dere vite at dere skapte et monster hvis liv var dømt til plaget vandring blant is og øde?

Allerede som femåring plaget døden meg til svettetokter i natten. Jeg lå der alene i køyen med min yngre bror under meg. Om vinteren kunne jeg plassere fotebladene på den ovnsvarme brannveggen. Den trøstet meg. Den knyttet meg an til en delt virkelighet. En virkelighet jeg siden alltid har måttet søke, gjenoppdage daglig, kjempe for å klynge meg fast til. For mange er virkeligheten noe gitt. For noen er virkeligheten noe man må kjempe for.

Ennå i dag hogger plutselig døden seg fast i meg når jeg ligger i min seng. Svetten kommer instant. Hendene føres som i transe til hodet og kroppen faller spastisk inn i fosterstilling, som om løsningen er å krype tilbake til livets underlige og myke opprinnelse, min mors skjød.

Logikken og rasjonaliteten har ikke en sjanse i en slik livskrampe. Hvorfor frykter jeg så inderlig dødens uendelighet? Den føles ikke. Jeg er borte for bestandig, men bestandigheten vil ikke på noen måte føles som dens forgjenger forgjengeligheten. Hvorfor forbanner jeg ikke evigheten før min fødsel, på samme måte som jeg forbanner evigheten etter min død?

Løsningen ligger selvsagt der i fremtiden. Men jeg tilgir dere som ga meg livet. Det er en voldsom og alvorlig gave dere ga meg som jeg etter beste evne forvalter. Mine gener har gjort dette før, men jeg er en klønete nybegynner, så ikke døm meg for hardt for mine feilgrep.

Du snakket om form og stoff ditt svin. Du var av de gode svin, men du var av et svinsk stoff. Eller var det form? Er svinaktighet en stofflig eller formal egenskap? Hvis du rett og slett var et svin ville du ha både stofflige og formale egenskaper sammenfallende med et svin. Og et svin i ordets rette forstand var du vel neppe.

Anta at du var av et svinsk stoff. Ville alt ditt svinske stoff fylle et helt svin? Hvor mange av dine fibere måtte være svinske for din svinskhet? Kunne du være av et svinsk stoff uten at din form var svinsk?

Hvis din form var svinsk, ville ditt stoff nødvendigvis være svinsk? Hvilket fravær av mening gir ikke ordene: hvor mye av din form? Form er ikke mengde som stoff. Hvor mye stoff utgjør en form? Hvor mye av ditt stoff ville måtte være svinsk for at du skulle ha en svinsk form?

Klovene dine gjør deg uegnet til å gripe. Ditt svinske liv foregår der i din forms svinesti. Sjelden eller aldri hever du ditt gryntne fjes mot himmelen og dine forfedres visdom. Dine ører henger deg i ansiktet, men du hører ikke med dem. Alt du bruker ditt vidunderlige apparat til er å oppdage fare og glede. Din lyserøde kropp rykker til ved den minste lyd, som om du løper på en streng hvis holdbarhet ikke er dokumentert. Du kommer som i livet til å velte deg i ditt eget avfall også på din dødsdag. Det kan være en tirsdag, kanskje en onsdag, hvis du er heldig er det kanskje en lørdag.