Kategori: Dikt

  • 23.02.97 – 02.03.97, Bjørkebo (1997)

    Du gikk spor i meg som,

    etter vindene kom og
    blåste vekk trivialitetene,
    ble igjen
    som skitråkket i april
    arr etter dype kutt
    kanskje er det
    Tolaas sine tvillinger
    smerte og skjønnhet,
    neglemerker
    på menneskets rygg

    Du
    gikk spor
    i meg
    spor som renner i hverandre
    og som skilles
    ubønnhørlig
    igjen
    og igjen

    Gikk du spor i meg

  • Til et barn (Nydikt 1996)

    innerst inne
    bak slagg
    fra den sveiseflamme
    som nester våre liv

    der hvor
    tiden og rommet smelter sammen
    til en salt, salt sjø

    er kilden
    våre øynes røtter næres av
    under tidens hårde valse

    nok et lite menneske
    har troskyldig
    grepet dødens knokkelhånd
    til livslang gange

    nok en salt sjø
    skal synge en sang
    en urgammel sang
    om månen
    om solen
    om jorden
    om livet

    og fra mitt øye
    drypper en tåre
    til ditt ennå grunne
    ocean

  • Lumske saliva (Nydikt 1996)

    min tunge
    er to sider av samme sak
    lumske saliva i
    kyss, flate
    mot hvelving
    timeglasset snus
    og du er på hodet
    i en slik kon
    tekst, slites saliva
    mot strandens rullesten
    og du er på
    mine ord er to
    tusen, kyss
    mot strand
    og timeglasset snus

  • 05.03.96 – 10.03.96, Bjørkebo (1996)

    Fiolinen formidles sprukken gjennom radioen Ravels sigøynertoner trekker i hver fordømte nerve og river meg opp roen kastes slitt på peisen flammene hiver seg glupsk over den etterlater en klump glødende karbon i magen min dans danser ikke i dag for helvete suset av bøkene overdøver meg OVERDØVER MEG . . . fortell meg intetsigenheten deres igjen åå gi meg tid med hver å en av dere la meg fortelle dere på ny la meg skrive dere igjen la meg meg for det er meg det handler om forståelse er intet man kan leie bort til andre å gjøre det er liksom mitt fornødne det er min sjel som lurer i mørket kaster sin glans over sin egen glans glinsende som en slange i myrra forståelsen er mitt fornødne og flammene gnistrer steker buktende slangeskinn i feit myrra og sigøynerne danser fandenivolsk til sin sprukne fiolin de store landdyrene streifer over havbunnen og delfinene tumler på høyden bak byen min sjel skygger for solen du hellige noe ta meg opp i deg sug meg vekk fra min pokkers selvbevissthet inn i deg og la meg skape meg i ditt bilde av meg for imorgen skinner solen.
  • T (Nydikt 1996)

    vinteren roser mine kinn
    aparte bevegelser i henfallen sne
    engler daler ned med spyd i ånd

    banesårets gjensydde arr
    flerrer engelens ansikt
    gir meg en T

    og forlate mine synder
    som jeg forlater deg

  • Listende (Nydikt 1996)

    du, og hver andre, en hver andre
    over gulvet
    listende, møttes ikke i hjørnet
    for andre dager for
    før i tid, gamle dager
    ville forandre
    liksom!

  • Suset (Nydikt 1996)

    suset av blodet i ørene, slagene av blodig
    knevel i klokke av liv
    er bakgrunnsstråling fra tidens morgen
    rommets gry, min, nei meg
    universets fødsel, hvor tiden befruktet
    rommet og nedkom med materie

  • Nok (1993)

    det er i det hele

    tatt i betraktning riktignok mange nok å se
    men vil de det
    se
    for inne i hodene er hele verden
    hver med sin verden
    sine grunner
    voller
    grammatikk og retorikk
    men kaffen blir kald og bordet vipper
    kaffen tipper
    ut kaffe
    ut
    ute sner det
    nok
    og røyk
    røyk nok
    et evig snakk en evig mumling en evig latter
    latter nok
    eller har man nok
    er nok i seg selv
    og vil vise det
    lærer man
    eller revurderer man
    spør meg men svar meg
    meg jeg
    sitter å skriver
    nok
    fordi du intet så og jeg intet visste
    spurte spør du
    uten at svar veltet ut av
    innvoller nok
    altså nok tanker tikker
    la de eksplodere
    sprute ut av glinsende skaller rødt
    rødt er subjektivitetens farge
    blått er objektiviteten
    brunt er antikviteten
    den gamle mann den brune blåmalte rødsprutende vitenskapsmann akk ja og blått
    er det men sneen er hvit og flyvende
    flyvende nok og nok
    salami
    salami på brødskive
    vippende bord
    hvisk hvisk
    viskelær
    pusser hvite flatklemte neser

  • Teaterhesten (1993)

    Teaterhesten står i stallen og spiser høyet. Teaterhesten står i stallen. Teaterhesten spiser høyet. Hester står i staller. Hester spiser høy. På teateret forstiller man seg. Forstiller teaterhesterhester seg på teateret? Teaterhesten er et kostyme inneholdende to mennesker som forestiller seg at de er en skuespiller hver, og som sammen forestiller seg at de er en teaterhest. Uten to mennesker er teaterhesten kun et teaterhestkostyme. Må menneskene inne i teaterhesten begge være skuespillere? Skuespillere forstiller seg på teater. Forstiller skuespillere seg i stallen? Når skuespilleren ikke forstiller seg, er han da skuespiller? Hvis så er tilfelle behøver han intet teater for å forstille seg. Skuespilleren forstiller seg i stallen eller ikke, eller han forstiller seg og/eller er ikke en skuespiller som forstiller seg i stallen eller ikke. Forstiller to skuespillere seg som en teaterhest i stallen hvis stallen er et teater. Er en stall en stall hvis den er teater? Men akkurat denne teaterhesten bestående av to skuespillere som forstiller seg at de er en skuespiller hver, og at de sammen er en teaterhest, som forestiller seg at den står i en stall, som egentlig er et teater, og forestiller seg at den spiser høy, selv om den ikke kan spise høy, fordi den mannen som forestiller seg at han er en skuespiller som forestiller seg at han er den fremre delen av en teaterhesthest, ikke liker høy, er en teaterhest som står i stallen og spiser høy. For det er jo klart at i en gitt sammenheng så står teaterhesten i stallen og spiser høy. Kanskje kunne man skrive denne setningen slik: Teaterhesten teaterheststår i teaterteaterheststallen og teaterteaterhestspiser høy. Eller: To skuespillere forestiller seg at de er en teaterhest som står i stallen og spiser høy. Eller: To mennesker forestiller seg at de er en skuespiller hver som forestiller seg sammen at … . Eller: To individer forestiller seg at de er et menneske hver som forestiller seg at de er en skuespiller hver som sammen forestiller … . Eller: Et vesen som forestiller seg at de er to individer som hver forestiller seg at de er et menneske som hver forestiller seg at de er en skuespiller som sammen forestiller seg at de er en teaterhest. Eller: Et vesen forestiller seg at det er en teaterhest. Eller: En teaterhest forestiller seg at den er en teaterhest. Eller en teaterhest er en teaterhest. Eller: Gud er en teaterhest. Eller: Gud står i stallen og spiser høy. Eller: Gud gudestår i gudestallen og gudespiser høy. Fordi Gud kan like lite som en teaterhest stå i en stall og spise høy. Gud kan like lite som en teaterhest stå i menneskelig forstand, ha en stall i menneskelig forstand, spise i menneskelig forstand. Hva så da med høyet? Høyet finnes for Gud og teaterhesten i menneskelig forstand, dvs høyet står ikke i noen direkte relasjon til noen av dem. Høyet blir det faste punkt i menneskelig forstand, hvor det teatralske og det guddommelige kan dreie rundt. Hvis teaterhesten teaterteaterhestspiste teaterteaterhesthøy, eller Gud gudespiste gudehøy, ville høyet mangle referanse til det menneskelige og dermed i logisk forstand mangle mening for mennesket. Men teaterhesten må teaterteaterhestspise, og Gud må gudespise, ellers ville de henholdsvis være en hest og et menneske.

  • Slåpeholmen (1993)

    ute på den lille holme

    står et ydmykt hus
    – skrevet inn i måkenes hese sang
    – og i dønningers mektige sus

    i land med tung bør
    slåpene
    hvisker en vindens ode
    sanden er tolk
    mellom fot og klode
    – her kommer folk
    – her kommer folk

    intet kan du vite
    om suget i mitt bryst
    når igjen mine vade-våte føtter
    entrer dine av sommer duftende løfter
    – og lykkelig er det
    at det ikke er noen narsisse
    som rank og kald
    står i selv-vitens geledd
    – men deg du enkle kledd
    så tyst

    for ikke et pust har her vært siden sist
    og din blyghet dunker hjertebløtt i
    stillhetens amnesti
    og fluer med svinnende håp stiger
    i mot og i ork
    korer sin summende hilsen
    – her kommer folk
    – her kommer folk

    solens trillende vink
    varme
    natt
    måne
    og stjernenes skinn
    morildens fluoriserte blink
    mørket
    lyset
    i kamp
    om din gunsts vinn
    – alt tar du med deg inn
    – og gjør din sfære så stinn
    av denne årstids skylette symfoni