etter vindene kom og
blåste vekk trivialitetene,
ble igjen
som skitråkket i april
arr etter dype kutt
kanskje er det
Tolaas sine tvillinger
smerte og skjønnhet,
neglemerker
på menneskets rygg
Du
gikk spor
i meg
spor som renner i hverandre
og som skilles
ubønnhørlig
igjen
og igjen
Gikk du spor i meg
innerst inne
bak slagg
fra den sveiseflamme
som nester våre liv
der hvor
tiden og rommet smelter sammen
til en salt, salt sjø
er kilden
våre øynes røtter næres av
under tidens hårde valse
nok et lite menneske
har troskyldig
grepet dødens knokkelhånd
til livslang gange
nok en salt sjø
skal synge en sang
en urgammel sang
om månen
om solen
om jorden
om livet
og fra mitt øye
drypper en tåre
til ditt ennå grunne
ocean
min tunge
er to sider av samme sak
lumske saliva i
kyss, flate
mot hvelving
timeglasset snus
og du er på hodet
i en slik kon
tekst, slites saliva
mot strandens rullesten
og du er på
mine ord er to
tusen, kyss
mot strand
og timeglasset snus
vinteren roser mine kinn
aparte bevegelser i henfallen sne
engler daler ned med spyd i ånd
banesårets gjensydde arr
flerrer engelens ansikt
gir meg en T
og forlate mine synder
som jeg forlater deg
du, og hver andre, en hver andre
over gulvet
listende, møttes ikke i hjørnet
for andre dager for
før i tid, gamle dager
ville forandre
liksom!
suset av blodet i ørene, slagene av blodig
knevel i klokke av liv
er bakgrunnsstråling fra tidens morgen
rommets gry, min, nei meg
universets fødsel, hvor tiden befruktet
rommet og nedkom med materie
tatt i betraktning riktignok mange nok å se
men vil de det
se
for inne i hodene er hele verden
hver med sin verden
sine grunner
voller
grammatikk og retorikk
men kaffen blir kald og bordet vipper
kaffen tipper
ut kaffe
ut
ute sner det
nok
og røyk
røyk nok
et evig snakk en evig mumling en evig latter
latter nok
eller har man nok
er nok i seg selv
og vil vise det
lærer man
eller revurderer man
spør meg men svar meg
meg jeg
sitter å skriver
nok
fordi du intet så og jeg intet visste
spurte spør du
uten at svar veltet ut av
innvoller nok
altså nok tanker tikker
la de eksplodere
sprute ut av glinsende skaller rødt
rødt er subjektivitetens farge
blått er objektiviteten
brunt er antikviteten
den gamle mann den brune blåmalte rødsprutende vitenskapsmann akk ja og blått
er det men sneen er hvit og flyvende
flyvende nok og nok
salami
salami på brødskive
vippende bord
hvisk hvisk
viskelær
pusser hvite flatklemte neser
Teaterhesten står i stallen og spiser høyet. Teaterhesten står i stallen. Teaterhesten spiser høyet. Hester står i staller. Hester spiser høy. På teateret forstiller man seg. Forstiller teaterhesterhester seg på teateret? Teaterhesten er et kostyme inneholdende to mennesker som forestiller seg at de er en skuespiller hver, og som sammen forestiller seg at de er en teaterhest. Uten to mennesker er teaterhesten kun et teaterhestkostyme. Må menneskene inne i teaterhesten begge være skuespillere? Skuespillere forstiller seg på teater. Forstiller skuespillere seg i stallen? Når skuespilleren ikke forstiller seg, er han da skuespiller? Hvis så er tilfelle behøver han intet teater for å forstille seg. Skuespilleren forstiller seg i stallen eller ikke, eller han forstiller seg og/eller er ikke en skuespiller som forstiller seg i stallen eller ikke. Forstiller to skuespillere seg som en teaterhest i stallen hvis stallen er et teater. Er en stall en stall hvis den er teater? Men akkurat denne teaterhesten bestående av to skuespillere som forstiller seg at de er en skuespiller hver, og at de sammen er en teaterhest, som forestiller seg at den står i en stall, som egentlig er et teater, og forestiller seg at den spiser høy, selv om den ikke kan spise høy, fordi den mannen som forestiller seg at han er en skuespiller som forestiller seg at han er den fremre delen av en teaterhesthest, ikke liker høy, er en teaterhest som står i stallen og spiser høy. For det er jo klart at i en gitt sammenheng så står teaterhesten i stallen og spiser høy. Kanskje kunne man skrive denne setningen slik: Teaterhesten teaterheststår i teaterteaterheststallen og teaterteaterhestspiser høy. Eller: To skuespillere forestiller seg at de er en teaterhest som står i stallen og spiser høy. Eller: To mennesker forestiller seg at de er en skuespiller hver som forestiller seg sammen at … . Eller: To individer forestiller seg at de er et menneske hver som forestiller seg at de er en skuespiller hver som sammen forestiller … . Eller: Et vesen som forestiller seg at de er to individer som hver forestiller seg at de er et menneske som hver forestiller seg at de er en skuespiller som sammen forestiller seg at de er en teaterhest. Eller: Et vesen forestiller seg at det er en teaterhest. Eller: En teaterhest forestiller seg at den er en teaterhest. Eller en teaterhest er en teaterhest. Eller: Gud er en teaterhest. Eller: Gud står i stallen og spiser høy. Eller: Gud gudestår i gudestallen og gudespiser høy. Fordi Gud kan like lite som en teaterhest stå i en stall og spise høy. Gud kan like lite som en teaterhest stå i menneskelig forstand, ha en stall i menneskelig forstand, spise i menneskelig forstand. Hva så da med høyet? Høyet finnes for Gud og teaterhesten i menneskelig forstand, dvs høyet står ikke i noen direkte relasjon til noen av dem. Høyet blir det faste punkt i menneskelig forstand, hvor det teatralske og det guddommelige kan dreie rundt. Hvis teaterhesten teaterteaterhestspiste teaterteaterhesthøy, eller Gud gudespiste gudehøy, ville høyet mangle referanse til det menneskelige og dermed i logisk forstand mangle mening for mennesket. Men teaterhesten må teaterteaterhestspise, og Gud må gudespise, ellers ville de henholdsvis være en hest og et menneske.
står et ydmykt hus
– skrevet inn i måkenes hese sang
– og i dønningers mektige sus
i land med tung bør
slåpene
hvisker en vindens ode
sanden er tolk
mellom fot og klode
– her kommer folk
– her kommer folk
intet kan du vite
om suget i mitt bryst
når igjen mine vade-våte føtter
entrer dine av sommer duftende løfter
– og lykkelig er det
at det ikke er noen narsisse
som rank og kald
står i selv-vitens geledd
– men deg du enkle kledd
så tyst
for ikke et pust har her vært siden sist
og din blyghet dunker hjertebløtt i
stillhetens amnesti
og fluer med svinnende håp stiger
i mot og i ork
korer sin summende hilsen
– her kommer folk
– her kommer folk
solens trillende vink
varme
natt
måne
og stjernenes skinn
morildens fluoriserte blink
mørket
lyset
i kamp
om din gunsts vinn
– alt tar du med deg inn
– og gjør din sfære så stinn
av denne årstids skylette symfoni