Det er høst
Våren sliter grønne spirer opp av
jorda
Snøen faller tungt, lett over det
klorofyllfattige landskapet
Regnet presser seg ned i
jordskorpas mange sprekker
En ny tid begynner
Jeg er ferdig nå

Din hånd
Ligger som et nyklekket
Varmt spurveegg i min hånd

Jeg innrømmer det,
Det har blitt skygget for,
Og nok en grå dag har opprunnet,
Men faktum er,
At etter mitt eget avkom,
Er du mitt favorittmenneske.

Du danser
lattermild,
som et fyrstikk-
menneske, jeg vil
tenne deg
oftere
så smilet
smelter den
snøen som
noen ganger
hoper seg opp

Du er vardsatt
på de høyeste topper,

du

Nå står du med plastposen din
som en aldrene inspektør på en
ungdomskole

og ingen vet
hvem du er

Sammen er vi
så inderlig sammenblandet
en dråpe lim
litt bindingsverk
og vips
så er du min
på nok en måte

Tett inntil mor,
ligger fremtiden

Små klynk, varm pust,
bærer forsiktige bud,
latteren sitter løst og uferdig

Den myke skikkelsen,
avtegnes dansende
mot granpanelet

Ilden fortærer tiden,
lyssetter nået

Huset er en maskin
vi spyttes ut som ferdige produkter av natten
i morgengryet, klare til dyst

Kaffe traktet på generasjoners tårer,
brødskiven ute av stand til å gjøre motstand
Det dyret som kalles livet ruller over deg,
bilen aksellererer

Vi vet ikke hva vi gjør,
men vi gjør det allikevel

Den myke dråpen
med kjønnsceller som
presses frem
med fingrene etter
kaskaden

Krigens rolige ansikter

Hva er jeg mot dette?

Jeg ligger i ditt fang,
verden, jeg gir meg
hen til deg

Og er ikke redd
noen ting!