Jeg forbanner den dag jeg fødte deg
jeg rusler i bare sokker
alle vet noe om meg
du er der fremme
jeg gleder meg til årstidene
kjøkkenet er blankt
du var liten bak veggen
Jeg vet det er et sted som er K-land
som er mitt land, hvor det er rolig
Slagene fra vinterens hvite stokker
har stilnet
lemlestet og støl
stolprer den brune kropp
seg opp
og trekker stolt
i sin grønne drakt
Jeg piller fraværende
flagrende bark
av en ung bjørk
Det står et stort dyr
der ute å pruster
i natten
ventende
jeg trekker benene opptil meg
og håper jeg våkner
et annet sted
I dag flettet ditt mørke hår deg
I dag sprang dine ben bort deg
I dag skrek din munn deg
I dag gråt dine øyne deg
A: format c:/s
Formaterer 1665,53 MB
Prøver å gjenopprette tildelingsenhet x-1834
Ikke klar
Formateringen er avbrutt.
A: sys C:
Ugyldig mediatype ved lesing fra stasjon C.
Slik skulle altså
vår kjærlighet ende
slik skulle vår nærhet bli
et blekt minne
slik skulle våre erklæringer
stå som ensomme ekko
på nattehimmelen
slik skulle vi svikte vår
pakt
I møtet mellom bølgeblikk og tre
ligger smerte
naglet fast
Du sier
hva vil du meg
men din stramme nakke
munner
og tårer
ser det lille skjelvet
og jeg vet
hva du vil meg
Kjærligheten er ingen røslig kar
med hårete armer
og en klem som tar pusten fra deg
Den er en ful liten faen
lunefull som sin sprukne gamle fele
som spiller til dans
på sin egen mages kommando
nedenfor suset av vår tid,
hører jeg en fløyte spille
Lyden når meg med sprengte mellomtoner,
men dens ensformighet fanger meg,
trekker meg ned
Ned i verdens marg
inn der hvor vindens sarte fingre
presser mot det hule intet
og alt vesen hvisler i angst og
helvetes fryd
Der inne,
der nede,
forsoner jeg meg med
min lede.