Jeg elsker deg når
du gir meg det smilet
når du liksom smaker
på din egen mykhet i
stemmen, den varme
pusten din og de gode
ordene, du drar fingerene
gjennom håret mitt
buster meg til og øynene
dine skinner, mens
munnen din smaker
på et lite skjemt som
skal komme, og jeg stryker
deg over nakken, du er myk
og varm. Og du gir meg
det smilet.
Jeg vet ikke helt hvordan
jeg skal forholde meg til
regnet, men en av oss
må gi seg tilslutt, før det
blir for mye for meg.
Lyset skjærer
dype furer
i øyeeplene mine
og i den toneløse
natten
puster jeg
som en fisk
Kamufler ditt sinn
skogen er tett
Hadde vi bare
inngått en pakt
sa du
ville du ikke
måttet drepe meg
Man skulle tro
at blodets bånd holdt
sa du
Mitt regn
er ditt regn
sa jeg
og vred kniven i såret
Jeg er venn
med det grønne
blikket
din klang fyller
mine lunger
ditt reflekterte lys
finner hjem i meg
din glohete pust
slår meg til jorden
dine spark
er som det spake hulk
fra meteorregn
Men en tid
når ditt grønne blikk
fanges av nattens sønner
skal jeg legge
min panne
mot deg
og slik
skal våre dager
ende
Øyelokkene skraper
slik man skreller
en løks ytterste skall
og slik man kommer til
å rive av løkens
tynneste hinne
klyper jeg
øyeeplets hud
mellom tommel
og pekefinger
og blottlegger iris
Jeg skyver min
avspiste blyant
inn i sjelens dør
og min mor Erato
gir meg lyset
varm sæd faller
til jorden
disse menneskene
varm asfalt
trekker bilene med seg
i jevne tak
larmen biter seg fast
i ørene
solen trekker bladene
ut av trærne
stive etter vinterens dvale
stritter de imot
men hva er det som
trekker menneskene
ut av de lune
sengene
hjemmene
er der noen ute etter oss
Meningen
vi skal rævkjøres
av meningen
den trekker oss ut av
vår organiske kompost
og lar oss stå til rette
i det skarpe lyset
mens den pumper oss fulle
av betydning og
slitte forestillinger
Det kalde stålet
tærer organismen
vi vinkes frem i køen
Både mine kvinner og mine venner
har en felles funksjon
de holder begge angsten unna
Fordelen med kvinner er
at de gjør det om natten også
Har du nå sluppet taket
du som trakk mine årer utenpå
du som kvesset min hud
har du nå latt meg forvitre
har du nå latt meg svinne hen
imot
Hvorfor lot du meg slippe til
med angstens meisel
du lot meg reforme i glatt granitt
og hvor jeg heller ville latt deg
la meg svette av glødende sten
og hvor jeg nå heller ville latt din
villhet fråde i forrevne viker
Den villhet som ingen forvitren
kan fange
fanget jeg
og fangen
det er jeg