Kategori: Dikt

Sammen er vi
så inderlig sammenblandet
en dråpe lim
litt bindingsverk
og vips
så er du min
på nok en måte

Tett inntil mor,
ligger fremtiden

Små klynk, varm pust,
bærer forsiktige bud,
latteren sitter løst og uferdig

Den myke skikkelsen,
avtegnes dansende
mot granpanelet

Ilden fortærer tiden,
lyssetter nået

Huset er en maskin
vi spyttes ut som ferdige produkter av natten
i morgengryet, klare til dyst

Kaffe traktet på generasjoners tårer,
brødskiven ute av stand til å gjøre motstand
Det dyret som kalles livet ruller over deg,
bilen aksellererer

Vi vet ikke hva vi gjør,
men vi gjør det allikevel

Den myke dråpen
med kjønnsceller som
presses frem
med fingrene etter
kaskaden

Krigens rolige ansikter

Hva er jeg mot dette?

Jeg ligger i ditt fang,
verden, jeg gir meg
hen til deg

Og er ikke redd
noen ting!

Myke,
kalde føtter,
søker varme

Varm pust
mot hals,
hud mot hud

Katten vrir
sin pelsete kropp,
og det raser
en glødende meteoritt
gjennom meg,
fra tidens lodne
morgen

Og lykken synger
i hver
nerve

Du svinner ikke hen,
som lyset
Du forblir,
som mørket,
men
er lyset

Du borrer snuten din
inntil brystet mitt,
gnir myke føtter varme,
sammen er vi i sommerlandet
hvor fluer surrer dovent i vinduskarmen,
kaffen er nykokt og dagen er lang
mot det søte mørket

Du smilte ikke,
du flekket tenner.
Jeg la meg ømt, men
bestemt, over deg,
og ga deg en beroligende
sprøyte

Steget inn til deg,
var et steg inn i evigheten,
en mangroveskog, et korallrev,
en fjellvidde bekledd med dvergbjørk og vann,
å fiske i deg,
gir fantastiske fangster