Kategori: Dikt

I alle disse husene
ligger det svarløse mennesker
i blank samkvem med mørket
knapt rørlige
fikserstjerner
på reise i natten
mot natten

Noen ganger
er du det stille huset i åsen
jeg aldri har sett før
med knehøyt gress
rådyrtekke og
blinde vinduer

Andre ganger
det vakre treet som
brått vaier i vinden
med full seilføring
i grønt, grønt, grønt

Noen ganger er du
den bjelken i mitt øye,
hvis flis er i ditt.

Og for det skal du ha takk,
og unnskyld

Fravær.
Fravær.

Fravær.

Rynningen trer seg mot
omfangsrike
svaiende dager
Gjennom det feite gresset
Jeg har singlet på over den varme
grusen
Du vet jeg vinner tilslutt
Om ikke annet enn på min måte

Det er høst
Våren sliter grønne spirer opp av
jorda
Snøen faller tungt, lett over det
klorofyllfattige landskapet
Regnet presser seg ned i
jordskorpas mange sprekker
En ny tid begynner
Jeg er ferdig nå

Din hånd
Ligger som et nyklekket
Varmt spurveegg i min hånd

Jeg innrømmer det,
Det har blitt skygget for,
Og nok en grå dag har opprunnet,
Men faktum er,
At etter mitt eget avkom,
Er du mitt favorittmenneske.

Du danser
lattermild,
som et fyrstikk-
menneske, jeg vil
tenne deg
oftere
så smilet
smelter den
snøen som
noen ganger
hoper seg opp

Du er vardsatt
på de høyeste topper,

du

Nå står du med plastposen din
som en aldrene inspektør på en
ungdomskole

og ingen vet
hvem du er