Kategorier
Kortprosa

Han åpnet døren til baderommet (1997)

Han åpnet døren til baderommet. Den var malt en gang med maling som nå skulle flasse av i store grønne og lysere grønne flak. Klinken var i stål, enkel, rundet, med en spiker til stift. Grepet var et rør med et slags krittet stoff. Det var festet med en butt og bred stålskrue i enden. Den var borte. Dørstokken skulle vært borte, den var et helvetes hinder for jævlig ofte. En skulle tro den var laget slik at man kunne bade inne i selve baderommet. Det var jo noen som også gjorde det, og de kunne nok ha gjort det her. Belegget buklet seg mot én. PVC med striebunn – skulle selvfølgelig ikke brukes i bad. Limet råtner i fuktigheten som trenger seg frem og danner gasslommer. Fy faen for en stank. Baderomsplatene på veggene var råtne og porøse halvveis opp. Skjøtene sprikte som svære fitter. Bare mugg og dævelskap sitter i disse veggene, mumlet han for seg selv. Bare faens mugg og dævelskap å se i speilet også. Råtne tannstubber i en sprukken tørrleppet munn. Skjegg fra en uke tilbake, håret tynt og i kjafser, fett og jævlig. Fyllesjuka dundra i huet som et godstog på usveisa skinner. Den en gang så hvite T-skjorta klistet til kroppen, halvfet, øl, skinkefett. Trengte så inderlig en dusj, men vannet kaldt som skjøgepisset du våkner i etter en natt for en gul lapp. Det var for jævlig. Alt sammen var igrunn for jævlig. Hele denne jævla råtne leiligheten, hele dette jævla råtne hundelivet.