Filosofer i metallen

Solefald

Radioinnslag på Limbo, NRK P13, 23. november 2014: radio.nrk.no/serie/limbo-p13/MUHR45004714/23-11-2014#t=1h45m6s

Da jeg for en stund siden første gang hørte låten vi akkurat hørte – nemlig Slough Fegs Analogue Avengers – Bertrand Russell’s Sex Den fra den nylig utkomne skiva Digital Resistance – tenkte jeg, wow, noen metallfolk synger om filosofiske temaer! Ved nærmere undersøkelse kom det for en dag at vokalisten i Slough Feg – Mike Scalzi – er utdannet filosof og jobber som lærer i filosofi ved Diablo Valley College i California.

Slough Feg - Digital Resistance

Det finnes filosofer i nær sagt alle yrkesgrupper. Jeg kjenner flere som jobber i statsforvaltningen, innen akademia og i media som meg selv. Men de er overalt, også i metallen. Jeg skal ta for meg tre av dem.

Med filosof menes forøvrig ikke en som filosoferer i dagligtalens betydning, men en som har en høyere grad i filosofi. Mens jeg tok hovedfag i filosofi ble magistergraden avviklet, og ikke mange år etter at jeg var ferdig i 1998 ble hovedfaget erstattet av mastergraden.

Ifølge Diablo Valley Colleges høyst forvirrende nettsider, underviser Michael Scalzi – dette og neste semester – sine studenter i en introduksjon til filosofien, religionsfilosofi, og logikk og kritisk tenkning. Forhåpentligvis ser han kontradiksjonen i sistnevnte fagkombinasjon.

Det er tydelig at Scalzi og hans Slough Feg er luditter – dvs. motstandere av teknologiske fremskritt eller endringer. De har låter på skiva som tittellåten Digital Resistance, The Luddite og ikke minst Analogue Avengers – Bertrand Russell’s Sex Den.

Litt mer uklart er det for meg hvorfor 1900-tallsfilosofen Bertrand Russell trekkes inn i en låt om analoge hevnere? Og hva er dette med hans sexreir? Vel var Russell en tidlig forkjemper for sex mellom ugifte, og også mellom samme kjønn, men noen ludditt var han vel ikke? Vel, det får ligge for denne gang, men lytt til Slough Fegs Digital Resistance, det er en kul, annerledes og på mange måter retro skive med gode låter, fine riff og en herlig vokal på gode tekster fra herr Scalzi.

Six Feet Under på Revolver i Oslo

Så, over til en annen av metallens filosofer. 11. september 2013 så jeg Six Feet Under som hovedattraksjon på den lille scenen i kjelleren på Revolver i Oslo. Sist blant de fire forbandene spilte tyske Debauchery. Med kropper, klær og ansiktene tilsmurt med antatt jukseblod spilte de bredbeint, enkel death metal. Navnet Debauchery betyr forøvrig å velte seg i seksuelle nytelser, eller bedrive skandaløse aktiviteter som involverer sex, alkohol og dop. Bandet het Maggotcunt før de byttet til Debauchery i 2002, to år etter oppstarten.

Og det er nettopp disse obskøne bandnavnene som gir oss en ledetråd inn til vår neste musikalske filosof, nemlig Debauchery-gründer, vokalist, gitarist og bassist Thomas «The Bloodbeast» Gurrath fra Stuttgart. Når han ikke skrev musikk og tekster om krig, død og brettspillet Warhammer 40.000s science fiction-univers, jobbet han frem til 2010 som filosofilærer ved Stuttgart videregående skole. Hans bloddryppende og kvinneundertrykkende promo-materiale og konsertopptredener satte nemlig en stopper for hans virke som blant annet etikklærer.

Debauchery – Kings of Carnage

Men la oss først høre Debauchery fra 2013-utgivelsen Kings of Carnage med låta Demonslayer.

Det var Debauchery med låta Demonslayer fra 2013-utgivelsen Kings of Carnage.

Grunnlegger, vokalist, gitarist og bassist Thomas «The Bloodbeast» Gurrath i Debauchery fikk valget mellom dødsmetall eller å fortsette sin lærergjerning for kvisete 14-åringer ved Stuttgart videregående skole, da skolens ledelse oppdaget hva deres etikklærer bedrev på kveldstid. De mente hans interesser ved siden av lærergjerningen ikke passet seg helt; at hans forestillinger var et uttrykk for mental ustabilitet, og ikke forenelig med omgang med barn. Blodbeistet Gurrath valgte selvsagt dødsmetallen, og fikk dermed sparken. Det er godt mulig han gjør etikkundervisningen bedre enn dødsmetallen etter min mening, men gjort er gjort.

Debauchery

Uansett kan man vel rettmessig beskylde Gurrath for manglende moralsk dømmekraft. Eller?

Så over til en solskinnshistorie, nemlig vår egen herlige intellektuelle bråkmaker, stuntpoet, forfatter og ikke minst svartmetallmusiker Arne Cornelius Arvidsson Jakhelln. Hans samarbeid med Lars Are Nedland har resultert i ni langspillere med bandet Solefald. Jakhelln har en rekke poesibøker og romaner bak seg, i tillegg til andre band som Sturmgeist og G.U.T. På toppen av det hele tar han etter sigende en doktorgrad i filosofi.

Jakhelln er for tiden aktuell med boken Germania, en bloggroman skrevet for hånd i Berlin i perioden 2012–2014, hvor Jakhellns alter ego, Sturmgeist, dyrker det germanske inntil det parodiske, og hverdagsskildringene fra Berlin formidles på et gringo-germansk språk.

I denne sammenhengen er kanskje hans dikttrilogi Norrønasongen – som tar utgangspunkt i Olav Aukrusts langdikt med samme navn fra 1915 – vel så interessant. Dikttrilogien består av bøkene Trisyn, Kosmopolis og Umgangskrigen, hvor sistnevnte kom i 2013.

Og i 2014 kom altså plateutgivelsen Norrønasongen. Kosmopolis Nord med Solefald, som naturlig nok er en videreføring av Jakhellns arbeid med dikttrilogien og dandyen fra Lom, Olav Aukrusts dikt om den første verdenskrigs grusomheter sett fra øverst i Gudbrandsdalen. Solefald ønsker med utgivelsen å aktualisere et av de store poetiske forfatterskapene fra det 20. århundre.

Solefald – Norrønasongen

Vi skal høre utgivelsens første låt, Norrønaprogen, en 11 minutter lang nostalgisk hyllest til bandene som inspirerte Solefalds debut The Linear Scaffold.

Legg inn en kommentar