Smerte

Type O Negative

Radioinnslag på Limbo, NRK P13, 26. oktober 2014: radio.nrk.no/serie/limbo-p13/MUHR45004314/26-10-2014#t=1h12m30s

I denne spalten spør jeg for tiden meg selv om hvorfor jeg ønsker å henge etter store kjøttkroker i ryggen, i såkalt suspension. Det følgende er en del av svaret.

Smerte – akutt smerte – gjør vondt. Det er en del av definisjonen av smerte. Men når det vonde blandes med frykt oppstår en annen, mer potent smerte. Jeg vil kalle den første smerte av type 1, og den andre smerte av type 2.

Type 2-smerte er smerte som er typisk ukontrollerbar. Den innehar et element av det usikre, en frykt. Går dette egentlig bra? Brakk jeg armen? Slo jeg hull på hodeskallen? Er jeg skadet for resten av livet? Kan jeg dø? Alt dette er tanker som kan gå gjennom hodet på oss når vi må håndtere en type 2-smerte.

Type 1-smerte er annerledes. Det er smerte som definitivt gjør vondt, men vi vet at smerten ikke er skadelig. Eller skadelig i det lange løp. Det kan være et skrubbsår, et papir- eller knivkutt i fingeren. Det kan være en ekkel lårhøne, et hardt slag i magen eller en stempling på fotballbanen. Det gjør vondt, ja, det kan til og med gjøre fryktelig vondt, men det vil gå over uten at livet eller kroppsdeler står i fare.

All smerte er blandet med tanker og følelser. De er med på å styre smertens grep om oss. Vi gripes tungt av smerte vi attribuerer noe alvorlig til. Smerteintensiteten er altså ikke nødvendigvis høyere i en type 2-smerte emm i en type 1-smerte. Forskjellen på de to typene smerte er ikke smerteintensiteten, men snarere at type 2-smerte bærer med seg en angst for ubotelig skade på kroppen, den fremtidige kroppen, i tillegg. Og denne angsten er også smertefull, men det er en annen smerte enn den rent kroppslige. Man kan si at smerteopplevelsens intensitet øker, men at selve den kroppslige smerten ikke nødvendigvis øker.

En type 2-smerte er altså en psykisk-eskalert type 1-smerte. Eller, for å si det på en annen måte, en type 1-smerte er en smerte som ikke eskalerer til å bli en type 2-smerte. Man kan feilaktig ha en type 2-smerte, hvis man tolker skadeomfanget til å være livstruende. Men man kan aldri ha en feilaktig type 1-smerte.

Som jeg nevnte tidligere har jeg ønsket å få kroker festet til kroppen og henge å sveve over bakken bare i disse, i såkalt suspension. Dette er nå gjennomført. På forhånd forutså jeg at jeg kom til å være nervøs når krokene ble tredd inn i ryggkjøttet mitt, og når de begynte å heise meg opp i svevende posisjon.

Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente av smerte. Krokene kan skjære seg gjennom huden, men det skjer heldigvis ikke ofte. I etterkant kan det være en del luft under huden som må presses ut, og man kan blø en del, men ellers skal det ikke være forbundet med noen permanent skade for kroppen.

Jeg tvilte på at smerten kom til å eskalere til en type 2-smerte. Jeg ville ikke la psyken spille seg ut på den måten. Så utfordringen – slik jeg så den på forhånd – ville være å holde type 1-smerten på en armlengdes avstand slik at den kunne tålereres, ja endatil lekes litt med. Under de rette, trygge, omstendigheter er det mulig å ta en type 1-smerte frem for sitt indre øye å studere den som om den er et objekt, som noe utenfor en selv.

Neste gang skal dere få høre om min opplevelse av hvordan det er å henge i suspension.

Jeg kunne tenke meg å høre fra dere lyttere om hvilken smerte dere anser som den verst tenkelige et menneske kan gjennomgå uten at det er fare for varig men, liv eller helse, altså en type 1-smerte. Send gjerne en e-post til limbo@nrk.no med forslag.

Legg inn en kommentar