Panoptikon, del 3

Dehuman Reign

Radioinnslag på Limbo, NRK P13, 14. september 2014: radio.nrk.no/serie/limbo-p13/MUHR45003714/14-09-2014#t=1h56m07s

Vi hørte Iron Maiden-klassikeren The Prisoner fra kanskje det mest innflytelsesrike albumet innenfor heavy metal-sjangeren, nemlig The Number of the Beast. Og det er selvsagt ikke en tilfeldig valgt låt.

Sist gang snakket jeg nemlig om den engelske 1700-talls-filosofen Jeremy Bentham som la frem ideen om en bygning bestående av et sentralt, opphevet vakttårn omgitt av en sirkulær plassering av celler. Hver av cellene lar seg overskue fra midtpunktet, noe som muliggjør at den enkelte innsatte kan fanges og avtegnes i silhuett av lyset som beveger seg forbi cellen fra utsiden. Dette arrangementet gjør det mulig for én enkelt observatør i sentraltårnet å overvåke en mengde individer, som hver enkelt er avskåret fra enhver sidestilt kontakt med sine medfanger.

Videre, siden vakten, til tross for at han er ute av stand til å observere alle innsatte på samme tid, ikke kan ses fra utsiden av tårnet, oppnås en virkning av konstant, allvitende overvåkning. Siden ingen fange kan være sikker på når han eller hun ikke er observert, er fangene tvunget til hele tiden å holde orden i sin egen atferd på grunn av frykten for mulig oppdagelse og dermed represalier. Denne forordningen kalte Bentham et panoptikon. Selv om han så for seg dette arkitektoniske prinsippet anvendt på en rekke institusjonelle bygninger ble det bare i begrenset grad realisert, og da kun for et fåtall fengsler.

Michel Foucault

Benthams panoptikon skulle allikevel bære frukter; teoretiske frukter. For den franske filosofen og poststrukturalisten Michel Foucault ble nemlig det panoptiske systemet et slagkraftig bilde på hvordan maktens økonomi har skiftet fra det gamle føydalsamfunnet til det moderne samfunnet. Mens makten i føydale samfunn – altså det gamle klassedelte bondesamfunnet – tenderte mot å være vilkårlig og upresis, er makten i det moderne samfunnet et sinnrikt og presist system som ifølge Foucault «vinner tilgang til individene selv, til deres kropper, og alle deres daglige gjøre- mål». Det er denne moderne maktstrukturen Foucault kaller et panoptisk – et allseende – system, en mekanisme som han hevder muliggjør en mye mer effektiv maktutøvelse «uten andre fysiske begrensninger enn arkitektur og geometri».

Før vi fortsetter skal vi høre System Of A Downs herlige Prison Song fra 2001-utgivelsen Toxicity.

På 1970-tallet var Foucault opptatt av spørsmål knyttet til fengselsvesenet, både som filosof, historiker og aktivist. I 1972 var han med på å stifte en aksjonsgruppe som arbeidet med å sette søkelys på kritikkverdige forhold i franske fengsel. I 1975 gav han ut boken Overvåkning og straff. Det moderne fengsels historie, som er en studie i fengselets historie, der han utvikler begrepet disiplin. Sitatene fra i sted er hentet derfra.

Sentralt i Foucaults begrep om panoptiske systemer er den systematiske kontroll av befolkningen gjennom subtile og ofte usynlige krefter. Slike systemer er tydelig i mange deler av det moderne informasjonssamfunnet. Foucaults teorier er aktualisert og kanskje gjort enda mer relevante gjennom disse teknologiske nyvinningene. Men den panoptiske modellen passer også på samfunnsstrukturer forut for informasjonssamfunnet. Det er blitt argumentert for at viljen blant Tysklands befolkning til å rapportere hverandre til Gestapo i årene mellom 1933 og 1945 gjorde samfunnet på den tiden til et panoptisk system.

Selv om Foucaults panoptiske system er benyttet til å forklare overvåkningsprosesser også i det moderne informasjonssamfunnet, har det vært kritiske røster. Hvordan skal vi i disse Facebook- og Twitter-tider f.eks. forklare at befolkningen systematisk bedriver en frivillig overgivelse av personvernet gjennom intensiv selv-avsløring på nett? Metaforen om et panoptisk system synes her ikke å passe. Kanskje er det panoptisk forklarbare samfunnet allerede forbi, og vi må se på vårt moderne samfunn som skapt av forføringsmekanismer, slik sosiologen Zygmunt Bauman har argumentert for? For Bauman er forføringsmekanismer betegnende for forbrukersamfunnet. Vi er samfunn fulle av impulsive, irrasjonelle, begjærlige, lekne, emosjonelle, nytende, estetiske og opplevelsessøkende forbrukere som forfører og forføres. Eller kan man tenke seg at disse to samfunnsmodellene passer på samme tid og utfyller hverandre?

Vi skal høre bandet Dehuman Reign fra Berlin, med låta Irreversible Soul Consumption fra utgivelsen Destructive Intent som kom i fjor.

Legg inn en kommentar