Kategorier
Audio ergo sum Tekster

De syv dødssynder (6:8) – fråtseri (gula)

Radioinnslag på Limbo, NRK P13, 27. juli 2014: radio.nrk.no/serie/limbo-p13/MUHR45003014/27-07-2014#t=1h23m25s

«Pride, greed, sloth, wrath, gluttony, lust, envy. Hell, I live» brøler Johan Anderberg i svenske Deranged på låta Compulsive Urge To Kill fra deres 2000-utgivelse og tredje fullengder III. Dagens episode i sommerens føljetong om de syv dødssynder skal handle om gluttony på engelsk, gula på latin og fråtseri på norsk.

Deranged: III

Begrepet gluttony kommer fra det latinske gluttire, som betyr å svelge eller stappe i seg. Å fråtse er opprinnelig knyttet til det å helle i seg mat og drikke i altfor store mengder, men kan i moderne tale bety overforbruk generelt.

Fråtseri kan betegnes som egoisme, og dermed også som hovmod, fordi man setter sin egen nytelse over andres behov. Nettopp derfor betegnes fråtseri som en synd innenfor kristendommen.

I vår tid er fråtseri blitt dagligdags i de industrialiserte landene. Vi kan fråtse om vi vil, men vi styrer oss, ikke på grunn av kostnadene, men på grunn av helsen vår. I tidlige tider, og sikkert fortsatt i noen kulturer eller subkulturer, var fråtseri en måte å fortelle omverdenen på at du var rik. Å ha en rund mage, eller pondus, var forbeholdt bare de rike. Nå er det de lavere samfunnslag som sliter mest med fedme.

Den gamle kirkefaderen Thomas Aquinas satte opp en liste med måter man kunne fråtse seg inn i synden. Det var ifølge 1200-talls-filosofen feil å spise for tidlig, for ekstravagant, for mye, for ivrig, for pirkete og for vilt.

Det er kanskje de romerske aristokratene som i historiens lys står som måleenheten for fråtseri, gjennom sine overdådige ete- og drikkegilder. Etter sigende skal de ha hatt egne rom kalt vomitorier hvor de kunne kaste opp mageinnholdet slik at de kunne fylle på med mer mat og drikke.

Nå er det ofte slik med ting som høres fantastiske ut, at det ikke er sant. Så også med vomitorier. Visst kjente romerne til kunsten å kaste opp etter en overdådig middag, og visst fantes det vomitorier, men sistnevnte var snarere passasjer amfiteatrene kunne «spy ut» sitt publikum via, og ikke steder hvor man kastet opp i fellesskap.

Etter sigende var det den engelske forfatteren Aldous Huxley som var først ute med å benytte begrepet «vomitorium» på feil måte – altså som et sted hvor man kunne kaste opp – i sin bok Antic Hay fra 1923. I denne boken sier han:

«There strode in, like a Goth into the elegant marble vomitorium of Petronius Arbiter, a haggard and dishevelled person.»

Vomitory: Opus Mortis VIII

Svenske Vomitory – hvis navn ikke lenger virker så hardbarket – ga i 2011 ut Opus Mortis VIII. På den utgivelsen finner vi låta Regorge in the Morgue, som betyr noe sånt som å kaste opp på likhuset. Vel bekomme!

Legg inn en kommentar