Synth-gitarer

Graveyard Of Souls – Shadows Of Life

Radioinnslag på Limbo, NRK P13, 23. februar 2014: radio.nrk.no/serie/limbo-p13/muhr45000814/23-02-2014#t=2h4m32s

Året er 1986. Dette året får Bergen Europas første bompengering, romfergen Challenger eksploderer under oppskyting og det blir ikke stuerent å si Seven-Up. Sveriges statsminister Oluf Palme myrdes, USA bomber Libya, det er jordskjelv i El Salvador og Kåre Willochs samlingsregjering går av etter å ha stilt kabinettspørsmål på forslag om å øke bensinavgiften. Lillehammer får avslag om å få arrangere de olympiske vinterleker 1992, og Ketil Stokkan vinner den norske finalen i Melodi Grand Prix med Romeo. Alexander Rybak og Petter Northug blir født, mens Thin Lizzys Phil Lynott og Metallicas bassist Cliff Burton dør.

Graveyard Of Souls – Shadows Of Life

Og, ikke minst, 1986 er året da Pixies blir startet, Run-DMC og Aerosmith lager megahiten Walk This Way sammen, Europe gir ut landeplagen The Final Countdown, Bon Jovi Slippery When Wet, A-ha kommer med Scoundrel Days, Peter Gabriel og utgivelsen So kjemper om hitlisteplasseringer med sine gamle bandkompiser Genesis’ album Invisible Touch. W.A.S.P. gir ut Inside The Electric Circus, Cinderella Night Songs, Raga Rockers Varme dager, og Megadeth kommer med Peace Sells… But Who’s Buying? Dave Mustains gamle venner i Metallica slipper fantastiske Master Of Puppets, Motörhead overgår seg selv med Orgasmatron og Slayer gir ut den evige klassikeren Reign In Blood.

Det er allikevel noe helt annet som overrasker meg der jeg som hockeysveisen og kvisete femtenåring – uten noe særlig penger og ingen strømmetjenester for hånden – forsøker å navigere meg gjennom dette sinnsykt deilige metallåret – som sett i bakspeilet skulle vise seg å være toppen av og slutten på en æra i metallens historie.

Jeg burde kanskje forstått det allerede året før, da mitt favorittband på den tiden – ZZ Top – svei av øyenbrynene mine med Afterburner. Jeg tror det var min første LP-plate, og den siste ZZ Top-skiva jeg likte. Siden det søkte jeg bakover i diskografien deres og fant gull, men det er en annen historie.

ZZ Top brakte inn i min rockeverden det jeg mang en kveld i selskap med Vidar Lønn-Arnesen og Ti i skuddet på radio sakte bygget opp en solid forsvarsmur mot, nemlig synthen. Synthen var for sossene. Ikke oss rockere. Men allerede på Eliminator fra 1983 hadde ZZ Top brakt styggedommen inn på gutterommet, bortsett fra at jeg jo bygde opp min ZZ Top-samling fra 1985 og bakover, og ikke hørte den før senere.

Tross motstanden ble klinelåta Rough Boy soundtracket til sommeren 1986 med stigende sevje og lettkledde jenter i steinvasket jeans på Vøra camping i Sandefjord. Dermed var allerede guarden sterkt svekket da Judas Priest brøt barrierene til The New Wave Of British Heavy Metal og ga ut Turbo med flere sviker-låter, og ikke minst Turbo Lover. Jeg elsket energien i den låta, og den ble ofte spilt på mine store Infinity rockehøyttalere.

Og brått var gitarsynthesizerne kommet inn i metallen. Vi fikk tiltakende hakeslipp, men digget det rått. Det var tøffe tider for hormonfylte ungdommer. Ting var i ferd med å vokse ut av rammene sine og hodene våre var i ferd med å eksplodere, trass i at blodet befant seg andre steder. Det var som om fremtiden var kommet til metallen. Skinnende metalliske flygende objekter svevde nå blant gamle sjørøverskip, kirkegårder, og helvetes innerste sirkler.

Men det skulle eskalere. Jernjomfruen fra middelalderen, Iron Maiden, tok et langt skritt fra egyptiske mumier, gravkamre og pyramider på Powerslave fra 1984, til langt inn i fremtiden på Somewhere In Time som kom seinhøstes 1986. Det var et slag i trynet som føltes som et kjærtegn. Selv Alexander den Store kledde plutselig synth-gitar. Jeg var solgt. Fortsatt er dette en av Iron Maidens aller beste utgivelser i mine øyne. De myke, men samtidig rå gitarene som drives ubønnhørlig frem av McBrains insisterende trommespill. Hva er det ikke å like?

Gitarsynthen forsvant ikke fra metallen etter 1986, men den ble tonet noe ned og gjort mer spiselig, eller synthen ble en mer integrert del av lydbildet.

Gledelig er det da, 28 år senere, å oppdage et band som på underlig vis klarer å forene mitt 1986-jeg med mitt 2014-jeg i en herlig syntese av synth-gitarer og growle-doom. Det måtte noen spanjoler til for å få det til å skje. Nyt Graveyard Of Souls med Dreaming Of Some Day To Awake, fra Shadows of Life, utgitt i 2013.

Legg inn en kommentar