Kategorier
Tekster

Nanodekadense

Han satte seg opp i stolen. De tynne fingerne, trukket med et fint blekt lag av hud, kloret seg fast til armelenet under denne lille kraftanstrengelse. Hans blikk streifet det dimmede lysstoffrørlyset med sitt kalde skinn fordekt av en myknende orange. Rommet var mørkt av natt og tunge gardiner. Gulvet var dekket av porøse mørke tepper holdt nede av tunge møbler av stål og silikonskinn. Stolen han satt i regulerte jevnt varmeforskjellen som ble av hans bevegelse. Den tettsittende genseren hans holdt porene åpne et lite sekund på de steder hvor hans vevre kropp hadde presset mot stolen, før den lukket de. Varme- og fuktighetsbalansen var nå gjenopprettet. Buksene utførte de samme umerkelige justeringer.

Ingen lyd var å høre. Natten utenfor snek seg mot dag med en melankolsk mine. Kjøkkenrommets rytme nådde ikke inn til hans værelse. Han likte seg best om natten. Det gjorde hans isolasjon fullkommen. Han hadde trukket seg tilbake fra det pulserende dag- og nattelivet han en gang hadde vært en så naturlig del av. Han tenkte disse tankene og smakte på ordet «naturlig». Det hadde en så underlig og forlokkende smak. Hva betyr det nå egentlig, tenkte han. Det var jo ikke naturgitt at man skulle kaste seg ut i seksuelle forlystelser med de merkeligste skapninger, høy på endorfinregulerende midler. Han hadde hatt opplevelser hans foreldre ikke ville anerkjenne hvis de fikk vite om det. Men han orket ikke ta kontakt. Han hadde for lenge siden koblet ut personindikatoren. Ulovlig selvsagt, men med litt kyndighet var det ingen umulig oppgave å spore opp og ødelegge sendingene. Det hendte han mottok noen signaler men han lot ikke bevisstheten slippe de til. Han ønsket å være i fred.

Han undret seg over om det var naturlig å ligge på Mars’ solkyst i langt fremskreden alder. Om det var naturlig å ha kjønnslig omgang med alle disse femalinene han hadde hatt. De var jo av kjøtt, blod og silikon som alle andre. Programkoden var riktignok annerledes på femalinene enn på kvinnene, men som seksuelle skapninger var de ikke særlig forskjellige, bare en smule bedre, noe som selvsagt ikke var så rart siden de jo nettopp bare hadde denne ene egenskap psykologisk å skulle tilfredsstille og tilfredsstilles seksuelt. Kvinner var jo selvsagt langt mer kompliserte. Han lo hult. Nei takke seg til femaliner.

Grensene for det naturlige virket vage på ham. Når tipper det naturlige over til det unaturlige? Ville man ikke på en måte kunne si at alt mennesket foretar seg er naturlig, siden man jo i alle fall opprinnelig var et helt naturlig vesen. Med en slik definisjon ville mennesket uansett være naturlig. Dette ville selvsagt oppløse dikotomien mellom naturlig og unaturlig. Begrepet «overnaturlig» ble før brukt til å betegne fenomener vitenskapen ikke evnet eller ikke hadde interesse av å forklare. Dette begrepet ble borte vitenskapelig med Kurt Kostauers lov om den psykologiske matrise. Allikevel støter man på dette begrepet i allmenntalen, blant de lavere programmerte, hvor en flik av okkultisme og magi ennå finner fotfeste. Begrepet er dermed løsrevet fra noen vitenskapelig sammenheng, men eksisterer allikevel som et kulturelt fenomen. Er så dikotomien naturlig/unaturlig også kun kulturelt fundert?

Han vred seg i stolen. Finnes det ingen vitenskapelig definisjon av noe unaturlig, så finnes det heller ikke noen definisjon av naturlig. Finnes det da noen definisjon av naturen? Han husket en gammel setning av H. Kasir: «Vitenskapen, ikke naturen, lar seg overraske.» Overraskelsesmomentet ligger her tydeligvis i det at vitenskapens teori ikke lenger passer med naturen. Terrenget passer ikke lenger med kartet. Dette er selvsagt ikke noe som bryr naturen eller terrenget. Naturen er likegyldig i så måte. Allikevel kunne man si at naturen kan overraskes. Forrykker man den fine balanse som finnes i gitte miljøer vil noe forsvinne, mens noe annet vil overta. Men er dette å overraske naturen? Det er åpenbart galt å snakke om overraskelser for ikke-intensjonale, ikke-bevisste fenomener. Skal man overraskes må man ha forventninger om noe annet enn det man blir forelagt. Naturen har ikke forventninger. Vitenskapelige teorier har heller ikke forventninger, men prediksjoner. Kunne man istede for overraskelse snakke om en uoverenstemmelse? Det er mulig at kartet ikke stemmer over ens med terrenget, men er det mulig at terrenget ikke stemmer over ens med terrenenget? Er det med andre ord mulig at naturen ikke stemmer over ens med naturen?

Han kjente en sitren i kinnene. Det ble arbeidet på spreng i hårposene for å hindre skjeggveksten. Hvis naturen defineres som det som eksisterer så er det ikke mulig at naturen ikke stemmer overens med naturen. Det som finnes er det som finnes. Det er selvsagt mulig å skape stoffer og stoffkonstellasjoner som ikke har vært før, men dette har jo skjedd i uminnelige tider selv før menneskene kom til. Er det unaturlig det som gjøres intensjonalt, med andre ord med en hensikt? Neppe. Mennesket er et naturvesen (hvis det er mulig å kalle det det) med lyster og vilje til å handle. Når moren i svunne tider ammet barnet var det neppe noe unaturlig, selv om mange i dag nok vil riste på hodet og kalle det barbarisk i det minste. Noen uopplyste vil vel også kalle det unaturlig. Man kunne kanskje si at det som gjøres som ikke er i tråd med menneskenaturen er unaturlig for mennesket å gjøre. Men det ville naturligvis ikke løse noen ting.

«Naturligvis» er et ord vi bruker synonymt med «selvsagt». Naturen er i så henseende det selvsagte, det som alltid har vært slik. Vi er her igjen tilbake til en definisjon av naturlig/unaturlig som er løsrevet fra en vitenskapelig og ontologisk definisjon. Dikotomien er igjen strandet på en sosialisert kyst.

Falskhet er etterlikning av noe annet, det ekte. Men selv det falske kan etterliknes av noe falskt og dermed selv være ekte. Ekthet/falskhet er dermed relasjonsbegreper slik som høy/lav. Det synes at naturlig/unaturlig også er den type begreper, lik begrepene normalt/unormalt. Blodet løp uhindret gjennom ham. Musklene ble smått stimulert, tarmene oppførte seg normalt og hodebunnen rengjort. Han var som alle andre, mer eller mindre, full av silikonbaserte små vesener som ordnet hans allikevel svaklige kropp på beste måte. Morgenstellet var på det nærmeste fullført i det han stod opp (på ettermiddagen vel og merke), en dusj tok han allikevel, selv om overflatenanoene hadde fjernet smuss og skitt i løpet av søvnen, og klærne ordnet det slik at temperatur og klamhet ble justert. Han var som en plante det ble degget for. Han vred seg i stolen igjen.

Han skulle kunne leve svært lenge. Hvis han ønsket det. Men det var noe som manglet. Han hadde alt. Hans planteaktige tilværelse var blitt ham for meget. Han kunne ta på seg skoene og irritere seg over at de passet så altfor perfekt. Han kunne ta seg en femaline og irritere seg over dennes seksuelle perfekthet uten krav. Han kunne få måltider satt frem foran seg og ergre seg over den konstante smak fra gang til gang. Han kunne irritere seg over at han aldri var for varm eller for kald. Han kunne irritere seg over de rene gatene, de blanke endorfinglade ansiktene han så i gatene, kvinnenes avmålthet, ja, tilogmed trærnes ordnethet og dyrenes renhet. Alt hadde begynt å irritere ham, ikke minst hans egen kropp, innsatt som den var med mengder av gode hjelpere.

Kontrastene i livet var ikke tilstede, slik han hadde lest om dette i mengder av gamle bøker. Der hadde det åpnet seg opp en verden av psykologisk innsikt og levemåte som tiltalte ham. Men han visste ikke hvorfor. Han visste ikke hvorfor han ville vekk fra sin polerte lykke. Han hadde tenkt at han var på søken mot sin egentlige menneskelige natur. Men han var ikke sikker lenger. Han hadde ingen faste holdepunkter i så måte. Mennesket hadde utviklet seg i årtusener som en følge av egen drift og påvirkning. Hvorfor skulle det stagnere nå? Hva drev ham vekk fra sin natur? Han ville, gitt analysens riktighet, bli merket som unaturlig hvis hans søken lyktes. Han ønsket å fjerne sine nanoimplementat. Men hva drev ham til dette?

Det var i alle fall neppe hans natur. Men det føltes som han søkte noe opprinnelig. En slags mangel på kontroll, et snev av det randomiserte. Han ønsket kontraster. Men hvorfor? Han leste om tidligere tiders mennesker og deres bestrebelser. Deres tunge liv, deres plager, deres sult og kulde. Varmen som slet i kroppen. Intet av dette hadde han opplevd, men han følte en sterk dragning mot det. Han kunne bare ikke fatte hvorfor. Men han ønsket å flykte fra sitt eget flate og kontrastløse liv. Han følte det ytters meningsløst nå.

Han satte seg helt opp i stolen, lente seg frem og hentet sprøyten han tidligere på kvelden hadde gjort klar. Med en bestemt mine trykket han nålen inn under huden. Et lite gisp unnslapp hans bleke lepper. Lyset danset foran øynene hans etter en kort stund. Han kjente det stakk i muskler og prikket i huden. Pusten ble raskt hivende. Øynene rullet. Rykninger bølget gjennom kroppen hans før de strammet seg i et dødelig grep. Blodet klumpet seg, og sakte ble luften presset ut av den vevre skikkelsen. I en forvridd stillinge ble han sittende tilsynelatende tankefull i stolen foran det harde lystoffrørlyset fordekt av en myknende orange.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *