Kategorier
Tekster

Visjon 1, syn 2

Han hadde hatt en visjon den gangen, et syn. Han så seg selv oppslukes av det myke og kalde mørket; uendeligheten av vått intet. Han så seg selv som av en annen kjempe den dødskamp han kjempet mot lyset fra lyset. Lemmene strukket ut i søken etter luft; armene frem, benene vilt kavende og kroppen forvridd og seg speilende i ansiktet med dødsminen, angsten, forbitrelsen og forbannelsen om at dette skulle han klare. Litt til tenkte han. Litt til. Så fikk han se skyggene av alle de andre tre frem. Alle med målrettet dødsangst i blikket; alle forbannet søkende etter lyset fra lyset; alle oppslukt av det klamme mørket. Han så det som i et glimt før han utmattet våknet av det riktige lyset spettet med kroppslig oppgulp. Dette synet skulle stå klart frem for ham i alle de årene som fulgte. Det skulle fratas bevegelsen, og bare det stivnede bildet, det fastbrente inntrykket på netthinnen skulle finne veien til hans drømmer, minner og senere syn. Det ble for ham et symbol.

Klangen fra skrittene hans slo metallisk i veggene, før de sundrevet av grove herjede vegger ble kastet tilbake til det storvokste menneskets ører som drev rundt i denne labyrint av hjem og arbeid. Han hadde mye å gjøre. En lav mumling nådde ham i det han bredbent entret ett av de tilstøtende rom med et virvar av stoler, bord og mennesker, filtret inn i hverandre på en måte vi liker å betegne som sittende. Men snarere var dette en sitren, en hybrid av stålrør og myke kropper som unisont higet etter det som skulle komme. Mumlingen avtok etter at det innledende crescendo og stemmen hans klang dempet og kontrollert imot massen foran ham.
– Det er på tide å begynne.

Raske skritt bruset opp, samlet seg, og skilte seg igjen. En lav målrettet summing nådde ham fra det andre rommet. Lukten av sigaretter og kaffe blandet seg inn i hans rungende glede; den gleden som er den nye herre over det rom som frykten og angsten har skapt.

Endelig var han i gang. Endelig skulle han realisere den drøm han med angst og forundring hadde båret på i alle disse årene. Endelig skulle han se det verk han gjennom tyve år hadde kjempet for å få til. Det hadde vært en uhyre lang og kronglet vei å gå. Men endelig skulle han altså få realisert sin visjon. Endelig skulle han få se det glimt han hadde båret på og foredlet i alle disse årene bli realisert. Det skulle være det ytterste skuet. Det skulle være det endelige, det absolutte. Det skulle være mennesket kledd av til benet. Det skulle være livets fornedrighet selv. Det skulle være hans eget endelikt slik det ble bestemt den dagen for tyve år siden nede i det duvende mørket. Og det skulle være det dobbelte endelikt. Det skulle være menneskets møte med seg selv og dermed dets død.

Hvordan kunne han føre mennesket ut i en slik håpløshet? Hvordan kunne han så tilsynelatende kynisk strippe livet ned og stolt holde skinnet opp som en seirende gest? Han hadde slitt med disse spørsmålene hver dag i tyve år. Høyre hånd slo venstre vekk og venstre hånd slo høyre vekk. Men alt bunnet i visjonen, i synet han hadde. Det hadde ikke vært et glimt av sin egen drukningsdød. Det var menneskets drukningsdød, dets tilbakevendende bevegelse mot havets livsgrøt. Han ville vise dette, men han kunne bare vise det ved selv å gå veien for mennesket. Han måtte selv oppfylle den profeti han i dødsangstens klarsinn hadde fått et glimt av.

Etter et kort sykehusopphold kastet han seg inn i skolearbeidet med en målrettet glød som var hans nærmeste fremmed. Han ble oppfarende og bestemt. Han hatet liksomheter og spill. Han søkte sannheten lik linedanseren søker den andre siden; begge i visshet om at utfallet alltid vil komme i avgrunnens favør. Han gjorde store fremskritt. Enkelt ble han tatt opp ved det prestisjetunge Quine College. Her studerte han genetikk under Professor Hoppner som ble hans mentor og store forbilde. Det var nå et par tiår siden man i ekstase kunne gi verden beskjed om at mennesket klarte å klone sauer og griser; spille Guds lille hjelper i hans julegaveverksted. Ingen andre enn han så tilsynelatende at Gud dro seg i skjegget med en dyp fure mellom øynene. Man var nå kommet meget lenger. Etter at man kunne slå opp oversikten over det menneskelige genmaterialet ved siden av det periodiske system blant reagensrør og computere i alle verdens laboratorier, skjøt genetikkens utvikling fart i en hastighet det dobbelte av mobilteknologiens utvikling i de første årene etter tusenårsskiftet. Ikke bare kunne man nå justere genetiske feil ved hjelp av nanoteknologi, eller skape hele kroppsdeler fra hudceller; man kunne nå kontrollere hvert barn som ble unnfanget om det var slik Reglene fastsatte at det skulle være med hensyn til genetisk renhet.

Men han var på vei ennå lenger. Han ville sprenge grensene videre. Han ville skape nye former for liv. Han hadde øynet muligheten da N.N for tre år siden hadde realisert sitt livsverk. Nå satt han med en hel dyrehage han kalte Galleri ZooTwo full av de merkeligste skapninger. For det meste små vanskapte pelsdyr, men også en og annen merkverdig fisk var å finne i denne absurde verden folk valfartet til fra alle verdens utposter. Ekstra spennende var det jo at galleriet var trygt plassert i det som engang var romstasjonen MIR, av frykt for at disse vanskapningene skulle ødelegge den fininnstilte økologiske balanse Reglene hadde klart å opprette gjennom iherdig kontroll av verdens samlede genbasseng.

Han ville altså videre. Han hoppet av sin lysende fremtid i den akademiske forskningens tjeneste og arbeidet halvannet år i Galleri ZooTwo under ledelse av Ed Cak. Det var lærerike år. Vitenskapelig sett var det selvsagt en viss utvikling, men det han satte mest pris på var den kunstneriske utviklingen dette samarbeidet førte med seg. Det satte en form på hans tanker. Det katalyserte hans syn og satte det inn i en sammenheng som var svimlende. Utmattet kunne han en kveld se sin visjon karnert som glimtet av ens elskede.

Han arbeidet ikke med sære former. Han ønsket ikke å skape et vesen skjemmet av de underligste deformasjoner og tentakler slik Ed Cak hadde søkt med Galleri ZooTwo. Men han ville som Ed Cak vise frem et freakshow. Han ville vise frem det verste av alle tenkelige freakshows. Han ville vise frem sin visjon. For halvannet år siden hadde han brått forlatt galleriet og etablert seg i noen nedlagte fabrikklokaler på sør-vestkysten av England. Han hadde raskt knyttet til seg noen betrodde assistenter. Disse fantes det naturlig nok mange av etter at den store genboblen sprakk for noen år siden. Krakket på genbørsen resulterte i at en mengde iherdige unge mennesker stod på bar bakke etter å ha arbeidet bort sin ungdom på prosjekter estimert skyhøyt av markedet, men som i realiteten hele tiden var tapsprosjekter. Her kunne han stille utvikle sin visjon uten noen som helst kontroll eller overoppsyn fra noen slik Ed Cak måtte leve med i galleriet. Der ville han aldri kunnet gjøre det han var i ferd med å skulle gjøre nå. Nemlig legemliggjøre sin visjon.

Han arbeidet med følelser og motivasjon. Han ønsket å manipulere følelser og motivasjon lik en lydteknikker arbeider med helheten i et lydbilde. Han ville manipulere følelser og motivasjon slik at han kunne vise frem sin visjon.

Han ristet seg brått vekk fra tankene sine, slik man faller inn i søvnen og i siste liten angrer og klamrer seg til lyset. Nå skal det skje tenkte han. Nå skal det virkelig skje.

Det var av helt sentral viktighet at de ville gjøre dette. Men det var også av ytterste viktighet at de fryktet dette mest av alt i hele verden, nemlig døden. De måtte både ville dø og ikke ville dø samtidig. Man kunne kanskje spørre hvorfor han ikke bare slentret inn på nærmeste akuttmottak og hentet med seg noen av de mange selvmordskandidatene der; de ville jo tilsynelatende dø, de fikk det bare ikke til. Men dette ville stride mot hans visjon. Han hadde for lenge siden innsett at mennesket er menneske kun så lenge det har sine følelser og tanker intakt. Så lenge det har språk og innlevelse nok til å se seg og sitt liv i perspektiv. Disse spaltede og usikre selvmordskandidatene ville ikke noe egentlig, de ville bare ikke noe. Deres plagede sjeler søkte bare ro i en forvirret og forkvaklet verden. De var ikke hele mennesker som med målrettethet og følelser gikk inn for den oppgave, de slumpet i fortvilelsen til å finne. Han ville ha det reelle valg. Det var av ytterste viktighet. Han ville ha valget der, drevet frem av følelser og motivasjoner som alle andre valg, og med en selvfølgelighet som alle andre valg. Bare med ett unntak; at de skulle frykte dette valget over alle andre valg. De skulle velge døden. De skulle ikke bare velge bort livet, de skulle ville dø. Med en forferdelig frykt som skulle lamme ryggradene deres skulle de ville velge livet. Men de ville også dø.

Det var en nærmest umulig oppgave å skape dette Buridanske vesen. Det skulle stå foran vår alles store korsvei og ikke velge bort livet som hos selvmorderen, ikke velge bort døden som de fleste andre mennesker. Det skulle stå foran valget mellom livet å døden med like stor mengde lyst og motivasjon bak hvert alternativ. Det skulle ikke vite hva det skulle velge. Det eneste han var sikker på var at det var han som skulle sikre at miljøpåvirkningene i valgøyeblikket determinerte valget. Dette skulle være det ultimate valgets kvaler. Og det var han som skulle kvele.

Han stirret opp på den enorme tanken i glass. Åtte meter høy, og tredve meter i diameter, fylt med et klart silikonbasert stoff som ved en elektrisk impuls ville gå over fra flytende til fast form. Disse nakne kroppene som med bøyet hode sto langs den grå veggen på den andre siden av rommet, stille, konsentrerte, de var så vakre for ham. De var hele mennesker. De var ikke vanskapte på noen måte. Annet enn at de hadde en voldsom motivasjon og en visshet lik linedanserens; at avgrunnen tilslutt ville seire.

Skinndøde ble de en etter en senket ned i den klare væsken. Da alle befant seg på bunnen slo man deres bevissthet på igjen. Det hørtes noen voldsomme men dempede plask inne fra tanken. Det var som fjern torden. I sekundene før kunne han skimte forvridde kropper speile seg i sine ansikter. Han så seg selv som av en annen kjempe den dødskamp han kjempet mot lyset fra lyset. Lemmene strukket ut i søken etter luft; armene frem, benene vilt kavende og kroppen forvridd og seg speilende i ansiktet med dødsminen, angsten, forbitrelsen og forbannelsen om at dette skulle han klare. Så var det over. En svak summing sluttet stillheten tett omkring rommet.

Han så seg selv stige frem foran tanken. Tårene trillet nedover ansiktet hans mens han betraktet sitt livs verk. Sitt syn.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *